I Norge har vi et ordtak som sier at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Et tilsvarende ordtak kan man sikkert også finne i andre deler av verden da jeg vil tro at denne erfaring er av en universell karakter, og som også er avgjørende for forståelsen av det såkaldte ondes rolle i tilværelsen.
Kristendommen som vi kjenner den i dag er i stor grad en avgudsdyrkelse, da den gjerne favoriserer det gode på bekostning av det onde. Noen ateister bruker eksistensen av det såkaldte onde som argument for at Gud ikke eksisterer. Det sies gjerne i disse kretser at gudsbegrepet er en menneskelig oppfinnelse, og man må jo til en viss grad innrømme at disse argumentene også har en viss gyldighet i forhold til det tradisjonelle, men også det selvmotsigende bilde vi har av en vred og straffende Guddom, som samtidig også er allkjærlig. Når man står overfor valget mellom å tro på den guddom som vi kjenner gjennom tradisjonell religiøs terminologi, eller det å ikke tro på noen Gud i det hele tatt, så kan fristelsen for å ikke tro på Gud bli overveldende. Men nå er virkeligheten heldigvis mer nyansert enn som så.
Ateismen eller gudsfornekterfilosofien er heller ikke alene om erkjennelsen om at Gudsbegrepet til dels er en menneskelig oppfinnelse. Dette vil man også finne i noen religiøse tradisjoner hvor det uttrykkes at Gud ikke skapte religion, men menneskene har skapt religion og dermed også et gudsbilde. Og med dette er vi igjen inne på begrepet ”avgudsdyrking”. Dyrkelsen av noe som i noen tilfeller kun er et aspekt av Guddommen og som ikke er selve ”kjernen” eller Gud selv. Avgudsdyrking går i stor grad ut på å dyrke eller fremheve en spesifikk kontrast i verdensaltet som det allermest saliggjørende.
Guds sanne natur er ”allkjærligheten”, et begrep vi jo faktisk kjenner fra
kristendommen. Men begrepet framstår jo som et dogme uten noen videre forklaring for hva allkjærligheten virkelig er og fra hvilket perspektiv den oppstår. Den oppstår i upartiskhetens perspektiv. I det upartiske perspektiv finnes en iboende aksept for alle foreteelser, eller for å si det på en annen måte; en aksept for alle uttrykk for liv hva det så enn skulle være. Bibelen gir oss noen hint om denne aksepten for ”det såkaldte onde” gjennom bibelsitat som: ”ikke en spurv faller til jorden uten ved Guds vilje” eller; ”solen skinner på den onde såvel som den gode og regnet faller på den rettferdige såvel som den urettferdige.” Martinus definerer det onde som: ”det ubehagelige gode.”
Videre definerer Martinus ”all synd” som; ”utløsningen af de overfor livslovens oppfyldelse kontrære foreteelser” (Livets Bog 4, stk. 1188). I dette sitat finner man også et uttrykk for en aksept for alle foreteelser, også de foreteelser som skulle være kontrære i forhold til nestekjærligheten. Med dette omdefinerer han begrepet ”synd” på en slik måte at den indignasjon som skulle eksistere over det onde bortfaller og skammen som assosieres med synden opphører å eksistere.
En av de tingene jeg finner så interessant og fascinerende ved Martinus er at han med relativt enkle omdefineringer gir nye perspektiv på livet. Derfor kan man godt ha en teoretisk forståelse for ”kristusmentaliteten” selv om man ikke selv har kosmisk bevissthet. Det panorama Martinus skisserer frem med sine bøker og sine symboler løfter en opp til et nærmest guddommelig utkikkspunkt.
Jeg mener å ha lest et sted om en som i møte med Martinus sitt forfatterskap hadde uttalt at han ikke visste om det eksisterte en sannhet, men om det skulle eksistere en sannhet måtte Martinus forfatterskap være et uttrykk for denne. Jeg føler det litt på samme måte, men jeg frykter at det panorama jeg kjenner rent teoretisk vil være glemt i en situasjon hvor jeg selv skulle stå overfor tortur og tilintetgjørelsen av mitt eget legeme. I en slik situasjon frykter jeg at mine ben atter vil være solid plantet til landjorden og at min egen uferdige natur står frem i all sin nakenhet.
Selv om man har tenkeevne nok til å kunne forestille seg rent teoretisk at det fra et Guddommelig perspektiv ikke finnes noen plass for indignasjon over det såkaldte onde, så kan man allikevel befinne seg langt fra å kunne oppfylle allkjærligheten rent praktisk sett.