"Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe."

I Norge har vi et ordtak som sier at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Et tilsvarende ordtak kan man sikkert også finne i andre deler av verden da jeg vil tro at denne erfaring er av en universell karakter, og som også er avgjørende for forståelsen av det såkaldte ondes rolle i tilværelsen.

Kristendommen som vi kjenner den i dag er i stor grad en avgudsdyrkelse, da den gjerne favoriserer det gode på bekostning av det onde. Noen ateister bruker eksistensen av det såkaldte onde som argument for at Gud ikke eksisterer. Det sies gjerne i disse kretser at gudsbegrepet er en menneskelig oppfinnelse, og man må jo til en viss grad innrømme at disse argumentene også har en viss gyldighet i forhold til det tradisjonelle, men også det selvmotsigende bilde vi har av en vred og straffende Guddom, som samtidig også er allkjærlig. Når man står overfor valget mellom å tro på den guddom som vi kjenner gjennom tradisjonell religiøs terminologi, eller det å ikke tro på noen Gud i det hele tatt, så kan fristelsen for å ikke tro på Gud bli overveldende. Men nå er virkeligheten heldigvis mer nyansert enn som så.

Ateismen eller gudsfornekterfilosofien er heller ikke alene om erkjennelsen om at Gudsbegrepet til dels er en menneskelig oppfinnelse. Dette vil man også finne i noen religiøse tradisjoner hvor det uttrykkes at Gud ikke skapte religion, men menneskene har skapt religion og dermed også et gudsbilde. Og med dette er vi igjen inne på begrepet ”avgudsdyrking”. Dyrkelsen av noe som i noen tilfeller kun er et aspekt av Guddommen og som ikke er selve ”kjernen” eller Gud selv. Avgudsdyrking går i stor grad ut på å dyrke eller fremheve en spesifikk kontrast i verdensaltet som det allermest saliggjørende.