Vi kristne er gode på fortid og framtid, men ikke på nåtid, sa Rolv Nøtvik Jakobsen, tidligere prekenlærer på praktikum, for noen år siden. Vi dveler ved det som skjedde i fortida, og vi retter blikket mot alt som skal skje i framtida. Det ligger i teologien vår, og det preger ofte tankesettet vårt på flere områder enn det religiøse. Som kristent fellesskap erindrer vi frelseshistorien, og sammen ser vi framover mot forløsninga. På individuelt plan skuer vi også bakover og framover; vi 
føler takknemlighet, sorg, skam og skyld over fortida, og vi ser med en blanding av frykt og forventning mot framtida. Men nåtida har vi ofte ikke så mye fornuftig å si noe om. Det er enklere å se tilbake på det som en gang skjedde, enn å stå i hendelsen mens den skjer. Og det er enklere
å drømme om hvordan alt en gang skal bli, i stedet for å være tilstede i øyeblikket.