Kristenbobla og andre bobler

Jeg var ute med min venn Stian Kilde Aarebrot for å promotere boka Presten og Ateisten. Bokturneen hadde tatt oss til hver krok av Norge, og nå satt vi i en sofa i et fullpakket auditorium på Menighetsfakultetet. Det var tid for spørsmålsrunden, og en ung student hadde nettopp hatt hånden oppe.

Jeg er blitt vant til å takle spørsmål etter hvert, men ble litt overrumplet av dette. Først ble jeg smigret: Jeg hadde tydeligvis gjort et såpass godt inntrykk at studenten fikk lyst til å bli bedre kjent med oss ateister og humanister. Men jeg blir også bittelittegrann satt ut. Er det virkelig mulig å vokse opp i dagens Norge, et av verdens mest sekulære land, uten å kjenne noen som ikke tror på Gud?

I ukene etterpå ble jeg gående og gruble. Slik forestilte jeg meg at det kunne foregå: Du vokser opp i et kristent hjem, går på skole med et kristent miljø eller sågar en kristen privatskole? Vennene du henger med på fritida får du gjennom menighetens ungdomsgruppe eller Kristen Idrettskontakt. Så flytter du til Oslo og begynner på Menighetsfakultetet, og vips: Du kjenner ikke en eneste ateist.