Ondskap med et byråkratisk ansikt

I 1961 satte Hannah Arendt seg på et fly til Israel for å dekke rettssaken mot Adolf Eichmann – SS-offiseren som påtalemyndigheten mente hadde hatt en sentral rolle i organiseringen av jødeutryddelsen. Det hun fant, rystet henne. Ikke fordi Eichmann fremstod som et monster, men fordi han ikke gjorde det.

Han virket derimot middelmådig, språklig hul, plikttro og til tider uintelligent. Han var byråkratisk til fingerspissene. Ikke en demon, men en mann som «aldri hadde tenkt seg om», som Arendt skrev. Det er dette som gjør Eichmann i Jerusalem til en bok vi må lese i dag: Den viser hvordan det største onde kan utføres av helt vanlige mennesker. Det viser hvordan kritisk tenkning som erstattes med lydighet, er livsfarlig og ødeleggende.

Bak rutiner, ordre og skjemaer