Nykommer med hit-potensial

Konseptet i serien som i kveld har premiere på NRK1, tar musikktrenden på pulsen: Pop-hits lastes ned som aldri før fra Wimp og Spotify. Artister får platekontrakter gjennom en enkelt potensiell hit-låt. Det minner om første halvdel av 1960-tallet, da singelplatene og hitlistene dominerte popmarkedet. Alle gikk og nynnet på hit-låter.

Rammen rundt ideen The Hit virker også riktig: Det er direktesendt. De medvirkende artistene opptrer ikke som mektige dommere bak et bord, de beveger seg mellom seks rom hvor de ukjente låtskriverne befinner seg. Når to nye artister i hvert program skal prøve å finne sin neste singel-hit, aner de ikke hva slags låter de ukjente låtskriverne vil presentere for dem. Låtskriverne vet heller ikke hvilken artist som vil dukke opp i deres rom. Artistene Atle Pedersen og D'Sound er først ut. De tolv artistene som står for tur, er heller ikke dårlige. Skulle ikke forundre oss om de snart får en ny hit. Flere av låtene i kveldens program har så absolutt hit-potensial. At programleder Marte Stokstad får noe annet enn Idol og Melodi Grand Prix å bryne seg på, er fortjent og på tide. Blir gjennomføringen bra, kan programmet bli en fredags-hit framover.

LES OGSÅ: Idoliserende gapestokk-TV

Betryggende

Dette er noe annet enn trynefaktor- og tilfeldighetskonkurransene Idol og X-Faktor, og pludre- og mimre-programmet Hver gang vi møtes. At britiske Steve Lillywhite har plukket ut de 42 låtene fra en fra bunke på over 3.000 innsendte bidrag, er også tillitvekkende. Engelskmannen var med på å skape U2-soundet, og i 2012 ble han kommandør i Order of The British Empire for sine bidrag til musikken. Han har ører for hits, langt utover døgnfluenivå.

Hit-skapere med inntektsbringende radiorotasjoner og høye listeplasseringer som det overordnede målet, trenger ikke være dårligere låtskrivere enn de som skriver musikk for musikkens skyld, selv om det siste kan virke mer tillitsvekkende. En hit-låt kan være fengende og slitesterk. Trioen Holland-Dozier-Holland masseproduserte allerede på 1960-tallet kvalitetshits for legendariske Motown Records. Norske Tor Erik Hermansen og Mikkel Eriksen i Los Angeles-baserte Stargate har i flere år herjet på prestisjetunge Billboard Hot 100 med blant annet den spenstige Beyoncé-låten «Irreplaceable» og den ikke stort dårligere Rihanna-låten «Rude Boy».

LES OGSÅ: Platekontraktens pris

Forsker på hit-formelen

Kjennetegnet på en hit er ofte at den sitter «smukk» i hukommelsen med en gang man hører låten. En sjelden gang kan en hit også vokse fram over tid. En hit kan uansett utgjøre den helt store forskjellen for både låtskriveren og artisten. Den kan muliggjøre en artistkarriere, ja, en livslang inntektskilde. Amerikanske Chip Taylor har i snart 50 år levd fett på royalties fra «Wild Thing», som ble en mega-hit for The Troggs i 1966. B.J. Thomas har nesten like lenge kunnet sole seg i suksessen med «Raindrops Keep Falling On My Head». Hvor langt hadde A-ha kommet uten pangstarten med «Take On Me»? I hvert fall ikke til førsteplass på Billboard Hot 100.

Det er ikke rart en samlet musikkindustri kontinuerlig jobber på høyspreng for å finne fram til nye hits. Og det er ingen lett oppgave. Musikkviter Odd Torleiv Furnes skriver i sin doktorgradsavhandling om musikalsk hukommelse og oppmerksomhet, at musikkpsykologiske forskere lenge trodde oppskriften på en hit var forventede og stabile strukturer og harmonier. Men så har det vist seg, fortsetter Furnes, at det ikke er i forutsigbarheten, men i balansen mellom forventede og uventede toner og rytmer, og hvor disse plasseres i låtene, som er viktigst. Slik kan det sies, men det oppleves ikke slik hos lytteren. En pophit kan nok skrues sammen som en finurlig vitenskapelig konstruksjon, men handler syvende og sist mest om følelser.

Mest følelser

Det er den ukjente x-faktoren i hit-låten kan sende den rett i hjerterota vår, noen ganger også rett til topps på Billboard og VG-lista. Smart markedsføring, sammen med plateanmelderes og venners påvirkning, kan naturligvis prege oss. Heldigvis er det sjelden nok til å lure våre egne antenner for god musikk: Vår egen høyst personlige opplevelse av låten, som kan gjøre den til lydsporet til en sommer vi aldri glemmer. Eller til den første dansen med ektefellen. Slike låter får pulsen til å slå fortere 50 år senere, vi tar dem med oss livet ut.

Umistelige hits er nesten alltid blitt til gjennom komponistenes og tekstforfatternes skapende kraft og kreativitet. Det er ikke tilfeldig at noen av verdens største hit-makere, Elton John, Bjørn Ulvaeus og Benny Anderson (ABBA) og Paul McCartney og John Lennon (Beatles) aldri har kunnet noter. De har tatt det på «feelingen», noen ganger bortenfor det også. Paul McCartney skrev «Yesterday» på to minutter - etter å ha drømt den på morgenkvisten.