Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Antallet ADHD-diagnoser har skutt i været de senere årene. Det samme gjelder bruken av medisin for tilstanden. I følge barne- og ungdomspsykiater Henriette Kirkaune Sandven har bruken av ADHD-medisin økt med 60 prosent på fem år.

Når en av tyve får en ADHD-diagnose, er det naturlig å spørre om ikke normaliteten er blitt for trang, snarere enn at barn har blitt for ville

Diagnosefellen

Sandven gir i disse dager ut boka Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn. Der kritiserer hun den store økningen i diagnosesetting og medisinering, vel vitende om at hun selv, som lege, er en del av maskineriet. Hun forteller til Vårt Land at hun selv diagnostiserer og skriver ut medisin til svært små barn. Hvorfor? Fordi det er det logiske valget, gitt situasjonen.

Hva er så situasjonen? Jo, at mange barn og unge er mistilpasse i skolen. De mestrer ikke hverdagen på den måten det nå forventes, og med det bidrar de også til å forpurre klassens harmoni og sidemannens arbeidsro. Mens det lenge var en nokså sjeldsynt diagnose, får nå en av tyve unge mellom 10 og 17 år den. Det er lettere å gjøre det ene barnet til problemet, enn å si at samfunnet og skolen er problemet, sier Sandven. Dermed er løsningen også å medisinere det urolige barnet, ikke å endre strukturene.

Feil i skolen

Sandven nevner seksårsreformen som særlig ansvarlig for å skape hverdager som ikke alle barn finner seg til rette i. Vi forventer at de små sitter stille og konsentrerer seg. Det er det imidlertid ikke alle som har forutsetningene til. Når så mange som en av tyve ender opp med diagnosen, er det naturlig å spørre om det ikke normaliteten er blitt for trang, snarere enn barn som har blitt for ville.

Det er mange problemer i samfunnet. Vi er heldige som kan bruke medisiner mot noen av dem. Ting som før var dødelig, er det ikke lenger. I dag har vi vaksiner, antibiotika, insulin, subutex og metadon. Men helse handler ikke bare om den enkelte kroppen. Det handler også om hvordan den individuelle kroppen henger sammen med samfunnskroppen. Hva som skjer der ute påvirker hva som skjer der inne, og faktisk også omvendt.

Når en av tyve kropper får for lite armslag på den plassen samfunnskroppen har plassert dem, er det åpenbart at det er strukturene det er noe feil med. Amfetamin, som ADHD-medisiner dypest sett er, kan ikke være hele svaret på uroen i skolen. Norsk skole og samfunnsliv trenger romslighet for lek, forskjeller og barn som ikke alltid presterer på sitt ypperste.