Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Norge går mot tøffere tider. Det er svak krone, oljealderen nærmer seg slutten, eldrebølgen kommer, og forsvaret trenger penger. Det blir trangere tider.
Men noen steder er det litt mindre trangt tydeligvis.
Denne uken kunne Dagens Næringsliv avsløre at Norsk Hydro de siste fem årene har mottatt syv milliarder kroner i såkalt CO2-kompensasjon knyttet til strømpriser. I samme periode har eierne av Hydro mottatt 37 milliarder kroner i utbytte og såkalt tilbakekjøp av aksjer.
I klartekst: Uten statens CO2-støtte ville Hydroeierne kanskje måttet nøyd seg med 30 milliarder over fem år. Det ville jo knapt være til å holde ut.
Kinas generaler smiler
Hydro mottar som landets største strømkunde halvparten av denne støtteordningen. DNs artikler viser at den norske støtteordningen er den rauseste i hele Europa, selv om norsk næringsliv har de laveste strømprisene. 80 prosent av milliardstøtten har gått til de ti største forurenserne.
Ordningen fører i liten grad til kutt av utslipp. En av de glade mottagerne av den norske stats CO2-milliarder er China Bluestar, skriver DN. Selskapet er største eier i Elkem, men amerikanske myndigheter knytter selskapet til det kinesiske forsvaret. Norge har god råd, men å støtte Folkets frigjøringshær er nok i overkant generøst.
Den norske rikdommen
Den norske velstanden er ikke bare drevet av olje. Norge var et velferdssamfunn før oljen. Velferden er drevet av hardtarbeidende ansatte og driftige ledere som gjennom generasjoner har vist evne til omstilling og nysatsing, og en stat som jobbet sammen med arbeidere og eiere for å skape balansert vekst.
Funn av store mengder olje, gass og andre naturresurser er ikke alltid en lykke for et land. Noen ganger leder det til oppblåst offentlig pengebruk, som skjedde i Nederland og Venezuela. Andre ganger leder de store inntektene til et tilkarringsamfunn, der de rike og mektige slåss for å få stadig større sugerør ned i statskassen.
Oljeskattepakken, covidstøtten og CO2-kompensasjonen hadde gode hensikter, men alle tre har vist seg å bli en milliardfest for næringslivets eiere.
Det er ingenting galt med statlige støtteordninger til næringslivet. De er viktige for å oppnå politiske mål om som spredt bosetning, klimakutt, industriutvikling eller for den saks skyld mediemangfold. Man kan heller ikke kreve at næringslivet skal være non-profit. Men ordningene må ha magemål. Subsidier kan ikke bli gaver i milliardklassen til rike eiere.
Norge holder seg med en stor klasse profesjonelle påvirkere, mange av dem tidligere politikere og pressefolk, som tjener gode penger på å gi store bedrifter stadig støtte sugerør ned i statskassen. Når LO, NHO, Hydro og Equinors påvirkere ringer Stortinget sitter milliardene løst.
Bremsene på nå
Den sosialdemokratiske blandingsøkonomien er ment å være en blanding av det beste med kapitalismen og sosialismen. Et dynamisk næringsliv kombinert med en fungerende velferdsstat gir vekst og trygghet. Tilkarringsøkonomien er det motsatte. Der blandes kapitalismens grådighet med sosialismens ulønnsomhet. Det er ikke en veksttrategi for framtiden.
Statlige subsidier skal brukes for å nå politiske mål, ikke for å gjøre de rike rikere. Skal vi ha et dynamisk næringsliv i framtiden må vi premiere omstilling, ikke lobbyvirksomhet. Nå renner statens penger over noen av Norges største forurensere. Pengene brukes til utbytte, ikke til omstilling.
Det er uansvarlig pengebruk. Norske politikere må lære seg å legge på røret når tilkarringslobbyistene ringer. Bremsene må settes på.