Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Vi står på terskelen til en ny opptrapping av den israelsk-palestinske konflikten, der Hizbollah-militsen og Israels forsvarsstyrker (IDF) begge presser på for en opptrapping av konflikten. Det så vi blant annet med det mye omtalte personsøker-angrepet forrige uke. Selv om Israels president nekter for at landet var involvert, er det vanskelig å se for seg hvem andre som har kapasitet og evne til å gjennomføre et slikt angrep.
Press kan hindre storkrig
Landsbyene nord i Israel er som spøkelsesbyer å regne, ettersom de har vært utsatt for bombardement fra libanesiske Hizbollah siden 7. oktober i fjor. De sivile tapstallene på libanesisk side av grensen er også store. Den Iran-støttede militsen har konstant holdt presset oppe på Israels nordlige flanke, og IDF har gjort det samme med hyppige og kraftfulle angrep på Hizbollahs ledere og posisjoner dypt inne i Libanon og i Syria. Ingenting av det som hittil har skjedd, har bidratt til å gjøre livet tryggere for vanlige israelere eller libanesere. Tvert om ser det ut til at voldsspiralen bare fortsetter med stadig mer kraft.
Først og fremst må krigen hindres fordi krig er forakt for liv, og menneskene i Sør-Libanon og Nord-Israel vil måtte leve med den eventuelle storkrigens konsekvenser i lang tid.
Årsdagen for 7. oktober-terroren er rett rundt hjørnet, men det israelske lederskapet mangler både vilje og evne til å lage en plan for å sikre freden. Det er derfor helt avgjørende at det internasjonale samfunnet med kanaler og pressmidler inn til det israelske lederskapet, legger alt inn på å hindre en ny storkrig mellom Hizbollah og Israel.
Krig er forakt for liv
Først og fremst må krigen hindres fordi krig er forakt for liv, og menneskene i Sør-Libanon og Nord-Israel vil måtte leve med den eventuelle storkrigens konsekvenser i lang tid.
Det skal tilsynelatende mer til for å overbevise det israelske lederskapet og den iranske revolusjonsgarden. Derfor er det kanskje fremtidsutsiktene til tryggheten i det israelske samfunnet som vil være det mest avgjørende argumentet overfor Netanyhahu-regjeringen. Kanskje vil ikke det heller umiddelbart overbevise Benjamin Netanyahu som tilsynelatende trenger konfliktene ved Israels grenser for å holde liv i seg selv som statsminister, men kanskje vil det føre til et sterkere press fra vanlige velgere i Israel.
Uavhengig av de indre dynamikkene i israelsk politikk, må internasjonale ledere som fortsatt har en vei inn til Israels regjering gjøre det de kan for å stoppe eskaleringen. Den norske regjeringen har dessverre mistet denne tilgangen, men kan derimot bruke alle tilgjengelige kanaler den har opparbeidet seg inn mot Irans regjering i Teheran. Irans lederskap er imidlertid ikke en demokratisk valgt regjering vi forventer så mye humanisme fra.