Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
«En trenger ikke være profet for å regne med at den nåværende ordning med understøttelse av folkekirken før eller senere bortfaller.» Disse profetiske ord sto på trykk i Vårt Land 2. mai og er skrevet av teolog Bjørn Sandvik.
Siden alt en gang skal komme til sin ende, har Sandvik utvilsomt rett. Akkurat når stat og kommune for alvor kutter støtten til Den norske kirke, er imidlertid åpent. Hva mer er: Jo mer kirkefolk påstår at det vil skje, desto mer skapes et politisk klima for å gjennomføre kutt. Blant annet derfor har kirkefolk vært tilbakeholdne med å diskutere alternativ eller supplerende finansiering.
Med tiden må kirken si fra seg ansvaret for en del av byggene, også dersom det skulle koste menighetene bruksrett
Pengemangel og pengemas
Antakelig vil slutten på en offentlig finansiert kirke foregå mer med et klynk enn et brak: År for år vil midlene stagnere eller strupes. Parallellt tar menigheter med store ressurser ansvar for å betale for egen aktivitet, mens de fattige blir fattigere.
Sandvik skriver optimistisk om hvordan økonomer og spesialister på fundraising kan åpne nye pengestrømmer. Og de store kristelige organisasjonene i Norge har tatt inn betraktelige gavesummer hvert år.
Men Den norske kirke er en folkekirke, som blant annet betyr at store deler av medlemsmassen bare er sånn passelig interessert. Hvordan få et menneske som er i kirken to ganger i året til å betale hva det faktisk koster å vedlikeholde det gamle bygget? Det er lett å se for seg en fremtid der en frustrerende kombinasjon av pengemangel og pengemas dominerer enhver kirkelig sammenheng. Det skal godt gjøres å drive evangelisk gratisarbeid under slike forhold.
Kraftige kutt
Skal Den norske kirke favne like bredt som i dag, kan ikke en fremtidig finansieringsmodell hvile på en økning i frivillige gaver alene. Dette er ikke bare et spørsmål om penger inn: Antakelig må kirken være beredt på å kutte kraftig i pengene som går ut. I pengenød er det for eksempel uforsvarlig å vedlikeholde så mange kostbare bygg som Den norske kirke forvalter i dag. Med tiden må kirken si fra seg ansvaret for en del av byggene, også dersom det skulle koste menighetene bruksrett.
Dette er bare én av mange smertefulle prioriteringer som må komme.
Jo Hedberg, leder av av Bønnelista, foreslo på Kirkemøtet blant annet å legge ned bispedømmerådene. Dette er et radikalt grep, og lar seg nok ikke gjennomføre så enkelt som Hedberg legger opp til. Men han er inne på noe: For at kirkepengene i størst mulig grad skal gå til lokalt menighetsarbeid, må det gjøres kutt som monner. Å eliminere noen byråkratiske prosesser, samt flytte oppgaver både oppover og nedover i organisasjonen, kan antakelig bidra til at en større prosentandel av pengene går til soknet når totalen synker.
Verdens beste fundraising-ekspert kan ikke få folkekirkens medlemmer til å gi kollekt til Kirkerådets avdeling for økonomi og virksomhetsstyring. Det er fortsatt lokalkirken som er viktig for folk og som teologisk sett har den viktigste funksjonen, og dermed må de fleste midlene kanaliseres dit.
