Særnorsk kirkeøkonomi

Norge er på mange områder et annerledesland. Det gjelder også kirkeøkonomi, finansiering av kirkelige virksomhet. Det tidligere statskirke-systemet i Norge er nå opphevet, men Den norske kirke blir i en ny paragraf 16 i Grunnloven definert som «den norske folkekirke, som sådan blir den understøttet av Staten».

Folk flest i vårt land har ikke tenkt mye på hvordan kirken har fått sine penger. Prestene har være lønnet av staten, utgiftene til kirkens virksomhet har vært dekket av det offentlige. Kirken har vært «gratis», i likhet med brannvesen og helsestell. Det er først i forbindelse med skillet mellom kirke og stat vi har fått diskusjon om kirkeøkonomi. Ved stortingsvedtaket om endring av forholdet mellom stat og kirke i 2008, det såkalte «kirkeforliket», kom spørsmålet opp om finansiering av kirken, blant annet om medlemsavgift. En politiker advarte mot innføring av medlemskontingent der folk tvinges til å ta et økonomisk valg for å være medlem i kirka, og det er ganske typisk.

Det heter at staten og kommunen gir tilskudd. Det må bety at dette ikke er forutsatt som eneste inntekt

Terminologien i loven

Kirkelig virksomhet må nødvendigvis medføre «økonomiske valg», men i Norge har dette på en måte vært kamuflert, fordi statskirkesystemet medførte at utgiftene til kirken ble dekket gjennom den. Norge har hatt en særegen historisk utvikling med et meget bastant statskirkesystem.

Nå er det avviklet, og det oppleves som fremmed at det skal koste noe å være medlem i kirken. I 2021 fikk vi den nye trossamfunnsloven, som i kapittel 3 fastsetter at Den norske kirke skal forbli en landsdekkende demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke. Om finansiering sier loven at staten gir tilskudd til prestetjeneste og kirkens virksomhet nasjonalt og regionalt, og kommunen til virksomheten lokalt. Terminologien i loven er interessant. Det heter at staten og kommunen gir tilskudd. Det må bety at dette ikke er forutsatt som eneste inntekt, men noe som kommer i tillegg til andre inntektskilder.

I selve lovens bokstav om tilskudd ligger en utfordring til Den norske kirke om å utvide og fornye kirkens økonomiske fundament, skaffe andre inntekter enn tilskudd fra stat og kommune! Det er påfallende dette ikke har vært drøftet i Kirkemøtet eller Kirkerådet. En har ført lange og utmattende diskusjoner om vigselsliturgi, om arbeidsgiverlinjer og indrekirkelig organisering, uten at dette har ført til store endringer i kirkens liv.

Handlingslammet kirke

I 2016 skrev jeg en artikkel med overskrift «Ukjent framtid – Kirke uten statsstøtte». I de årene som er gått, er det skjedd store forandringer.

Understøttelsen fra staten er ikke avskaffet, og den nye grunnlovsbestemmelse fastsetter at den skal gis. Likevel er det klart at framtiden er minst like ukjent og usikker som før! Allerede nå har vi hatt tilfeller med utilstrekkelige bevilgninger noen steder, som i Drammen og Stord. Det ser ut til at kirken på en måte er handlingslammet i denne saken. Etter bestemmelser som gjelder i dag, tjener de andre trossamfunnene på at kirken får færre medlemmer! Dette systemet er merkelig. Nylig hadde en stortingsrepresentant for Høyre et utspill om endret utregning av tilskudd til alle trossamfunn, «en slanking i trosstøtten» som det ble kalt i et presseoppslag.

I kirken kan en ikke bli passivt sittende og avvente politikernes avgjørelser. I virkeligheten har Den norske kirke nettopp i denne ventetiden en gyllen anledning til å reflektere og tilrettelegge framtidens ordninger, og arbeide seriøst med forskjellige aktuelle løsninger. Kirken er på ingen måte uten erfaring nå det gjelder selvstendig kirkeøkonomi. Mange steder har menigheten etablert stiftelser som gir ekstra lønnsmidler til menighetsarbeidere.

I Tyskland har kirkene ansatt økonomer og spesialister på fundraising

I Oslo bygde menighetene aldershjem, møysommelig finansiert gjennom loppemarkeder, julemesser og trofast innsats fra kvinneforeninger. De fleste aldershjemmene er nå solgt til kommunen, og en har kunnet opprette stiftelser med diakonalt eller generelt menighets -formål. På Toten opprettet en menighet på 80-tallet ordningen med «menighetsprosenten», en slags lokal frivillig kirkeskatt, med fast bidrag på én prosent til menighetens «lønningskonto», slik at en kunne ansette og lønne menighetssekretær.

Status som statkirke light

Norge er jo et «annerledesland» i denne sammenheng, men erfaringer fra andre land kan gi verdifulle impulser til teologisk og strategisk gjennomtenkning av framtidig kirkeøkonomi. I Tyskland har kirkene ansatt økonomer og spesialister på fundraising, som hjelper menighetene med økonomien. Interessant er det at det mange steder vokser fram en ordning for frivillige faste bidrag til menigheten, ved siden av den sentralt fastsatte kirkeskatt. En kaller dette «Kirchgeld», kirkepenger, til forskjell fra «Kirchensteuer», kirkeskatt. Det understrekes at kirkepengene gis frivillig, og blir ikke møtt med samme skepsis som kirkeskatten.

Den norske kirke er jo frikirke

En trenger ikke være profet for å regne med at den nåværende ordning med understøttelse av folkekirken før eller senere bortfaller. Grunnloven sier at folkekirken understøttes, men ingen sier hvor lenge eller hvor mye! Signalene fra politikere er tydelige, og vi kan ikke leve med status som «statskirke light», som vi i realiteten har i dag. Vi har nettopp valgt nytt kirkemøte og kirkeråd. Nytt mannskap, nye oppgaver! Kirkeøkonomi må bli en hovedsak for de folkevalgte i årene som kommer. Kirken selv må her være pådriver for å komme fram til gode, frivillige og rettferdig ordninger! En må ansette eksperter med kreativitet og kunnskap om økonomi. En kan alt nå opprette en ordning med fast innbetaling til menighetsarbeidet. «Givertjeneste» bør det ikke kalles, det høres altfor fromt og kristelig ut! Bankfolk kan utfordres til å finne et slående og strømlinjet navn: «kirkekonto» klinger bra!

Den norske kirke, en frikirke

Når overgangen til selvstendig kirkefinansiering kommer, vet ingen. Blir det medlemsavgift, som i Sverige, eller livssynsavgift for alle, som så fordeles til tros- og livssynssamfunnene, slik som i Italia? Hva så med dem som ikke er med i noe trossamfunn? Plumpe og ukyndige innvendinger om «Mammon- dyrkelse» må møtes med saklige og bibelske argumenter. «En arbeider er sin lønn verd» er et Jesus-ord som godt kan brukes om lønn til menighetsarbeidere.

Kirkemedlemskap må ikke gjøres avhengig av lommebok eller av personlig økonomi. For eksempel er NRK-lisensen avskaffet, men betaling for radio og TV tas over skatteseddelen og er avhengig av inntekt. Slik må det ikke være i kirken! Der må en finne et system med bidrag, frivillig og etter evne, slik det er i andre land og i frikirkene. Den norske kirke er jo frikirke.