Vårt Land: Troende må støtte hverandre på tvers av religion

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

43 prosent av muslimer i Norge har hatt opplevelser av å ikke høre til i samfunnet vårt i løpet av det siste året. Det kommer fram i en ny kartlegging fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) som Vårt Land omtalte tidligere denne uka. I kartleggingen oppgir også én av tre med muslimsk bakgrunn at de har skjult sin religiøse identitet, for å unngå negative holdninger.

Står i en motkultur

For mange religiøse er matvaner, religiøse klesplagg, og bønnepraksis viktige deler av en religiøs og personlig identitet, som kan skape utfordringer i møte med storsamfunnet, særlig i arbeidslivet.

Funnene i den nye kartleggingen er nedslående, men ikke overraskende. Å være et troende menneske, er å stå i en motkultur. Troende må i langt større grad enn andre være forberedt på å forklare hvorfor de er det og hvorfor de velger som de gjør.

Å være et troende menneske, er å stå i en motkultur. Troende må i langt større grad enn andre være forberedt på å forklare hvorfor de er det og hvorfor de velger som de gjør

Også mange kristne må i dag leve med at troen deres av noen blir sett på som noe som hindrer dem fra å delta i samfunnet på lik linje med andre – noe vi med all tydelighet har sett det seneste året, for eksempel i den mistenksomhet som kastes over kristne elevorganisasjoners virksomhet.

Et særlig ansvar

Det er likevel ikke til å stikke under stol at minoritetsreligionene må bære en langt større belastningen for at religion og det å være religiøs av mange oppfattes som noe fremmed. Og den nye Imdi-rapporten samsvarer med funnene i HL-senterets rapport fra desember, hvor et av funnene var at 33 prosent av befolkningen mener støtter påstanden «Muslimer passer ikke inn i et moderne vestlig samfunn».

Mange kristne har gode forutsetninger for å kunne relatere seg til den stigmatisering og mistenkeliggjøring andre religiøse forteller om. Det medfører også et ansvar for å påpeke urett når den skjer, og ta grep for å begrense den.