La fiksjonen være fiktiv

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I 2001 gav Jonathan Franzen ut boka The Corrections, som til dels foregår i et karikert Litauen. Franzen hadde aldri besøkt landet, og ble kritisert for bildet han skapte av det. Men Franzen lot seg ikke skiple: Boka handlet ikke om Litauen, den handlet om «Litauen». Og lesere skjønner forskjellen.

Å si noe sant uten å si noe faktisk ligger i kjernen av hva litteraturen gjør

—  Vårt Land

«Hvem kjenner karakteren bedre enn en med samme bakgrunn?», spør forfatter Teuta Dibrani retorisk i Vårt Land 18. juli.

Dibrani tar til orde for at forlagene må hyre inn sensitivitetslesere. Disse er konsulenter som har samme bakgrunn som en romankarakter, for eksempel som flyktning eller skeiv, og kan gi korrektiver før utgivelse. Slik kan fiksjonen stemme litt mer overens med virkeligheten enn hva den kan komme til å gjøre ut fra hodet til en erfaringsfattig forfatter. Samtidig kan potensielt støtende innhold lukes ut.

[ Det er ikke litteraturens oppgave å ivareta lesernes følelser ]

Unike livserfaringer

Vårt Land har intervjuet både forfattere og forlag angående dette spørsmålet. Men svaret på Dibranis spørsmål er likevel enkelt: Ingen. Ingen kan kjenne karakteren, for karakteren er fiktiv. Og jo nærmere leserens identitet er karakterens situasjon og bakgrunn, desto tydeligere blir det at ingen deler livserfaringer, de er i sitt vesen unike.

Et grunnleggende premiss for skjønnlitteraturen er at den skaper en tenkt virkelighet gjennom tekst. En roman er ikke en roman dersom den foregir å beskrive den faktiske virkeligheten uten å legge til eller trekke fra. Den stemmer nettopp ikke overens med virkeligheten.

[ Forfatter mener norsk litteratur trenger «sensitivitetslesere» ]

Virkelighetsdebatten

Vi har så vidt kommet oss etter den forrige runden med debatt om forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Den samtalen hadde motsatt fortegn: I debatten om virkelighetslitteraturen var det nettopp presise beskrivelser av faktiske hendelser som ble kritisert for å være uetiske. Med andre ord kan en forfatter bli kritisert både for å ligge for tett på fakta og for langt fra fakta, avhengig av hvilket blikk hun blir lest med. Men problemet i begge tilfeller er ikke litteraturens relasjon til den fysiske virkeligheten, problemet er opptattheten av denne relasjonen.

Litteraturdebatten hadde hatt godt av å vende oppmerksomheten bort fra virkeligheten og til tekstene. Vigdis Hjorth sa til Morgenbladet i 2020 at virkeligheten ikke interesserer henne – det er det sannheten som gjør. Her ligger også kjernen av hva litteraturen gjør og bør få lov til å gjøre, nemlig å si noe sant uten å si noe faktisk. Dersom vi skal være lesere, må vi underkaste oss tekstens krav om å være fiksjon og bli lest som fiksjon.