Leder

Forslaget om en mer autoritær klimastat er å frata framtiden en stemme

Alle bevegelser har sine mørke avkroker, også miljøbevegelsen.

BI-professor og klimaforsker Jørgen Randers har liten tro på store utfall av klimatoppmøtet i Glasgow. Her fra en klimakonferanse i 2009. Arkivfoto: Jon-Michael Josefsen / NTB

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet. En setning i en tidligere utgave av denne lederen ga rom for en misforståelse. «Randers er ikke alene om sine synspunkter på dette området, blant annet ønsker Extinction Rebellion et «borgerråd».» Det var ikke Vårt Lands mening å knytte XR til kravet om en mer autoritær stat. Det er det ikke dekning for, og det var heller ikke avisens intensjon. Lederen er nå oppdatert.


Et spøkelse som fra tid til annen hjemsøker bevegelsen er dens demokratikritiske fraksjon. Framtidens generasjoner får ikke stemme ved valg, som det så gjerne heter. Hvis ikke demokratiet kan stanse miljøkrisen, så får det være så som så med demokratiet, er analysen.

I lørdagens Klassekampen tok professor emeritus Jørgen Randers til orde for det han kaller en «autoritær stat» for å løse klimakrisen. Randers er ingen hvem som helst. Som medforfatter av den svært kjente rapporten «Hvor går grensen?», la han på 70-tallet mye av det ideologiske grunnlaget for dagens miljøbevegelse.

Ikke alene

Randers er ikke alene om å ville ha endringer i Norges styringsform av hensyn til klimaet, selv om de færreste deler hans synspunkter på streng befolkningskontroll, og hans beundring av «handlekraften» til Kinas autoritære regime. Extinction Rebellion ønsker for eksempel et rådgivende «borgerråd».

Rent konkret ønsker Randers innføringen av et overhus som skal ha vetorett i alle spørsmål knyttet til klimautslipp. Det er ingenting galt i at politikere vedtar beskrankninger for seg selv, det finnes på en rekke områder. Men når Randers ber om en mer autoritær stat og hyller Kinas styresett, så ser vi konturene av noe mer alvorlig enn Oljefondets handlingsregel.

Ideen er dårlig på så mange måter. For det første så har folkestyre en uvurderlig verdi i seg selv. Å se på demokratiet kun som et virkemiddel er en farlig vei å gå inn på.

Forsøket på å gi framtiden en stemme kan ende med å frata den en stemme.

—  

For det andre stryker Randers forslag på enkel logikk. Hvem skal peke ut dette overhuset? Ham selv, eller politikerne som i dag vil åpne stadig nye oljefelt for leting? Skal dette «House of Lords» gi oss en annen politikk enn den de folkevalgte fører i dag, må altså Randers gjennomføre et form for kupp.

Framtidens stemme

Et slikt overhus vil også slite med demokratisk legitimitet, og kunne føre til polarisering og uro, og svekket oppslutning om klimasaken. Og hvis forslaget skulle vise seg å løse klimakrisen, ville det oppstå en vanskelig situasjon. Vil dette klimaoverhuset gi fra seg makten når problemet er løst? Eller vil det tviholde på makten, og bruke det til å fortsatt drive fram lite viktige utslippskutt på bekostning av å løse samtidens da mer presserende problemer.

Hadde våre etterkommere hatt stemmerett i dagens valg ville de neppe stemt på å frata seg selv full frihet til å løse sin tids utfordringer. Forsøket på å gi framtiden en stemme kan ende med å frata den en stemme.

Er det en ting historien har vist oss, så er det at å bruke autoritære virkemidler for å nå idealistiske mål sjelden går bra. Randers krav om en mer autoritær klimastat bør gravlegges der det hører hjemme. Og det er i det mest bortgjemte hjørnet på historiens skraphaug.

Annonse
Annonse

Mer fra: Leder