Pragmatisme foran ideologi
Snart fem måneder etter at Taliban fullførte sin gjenerobring av Afghanistan, trues nesten 60 prosent av befolkningen av sultkrise. Nå trengs det lettelser i de økonomiske sanksjonene og samarbeid med Taliban for å bremse den humanitære katastrofen.

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Det er ingen grunn til å berømme måten den islamistiske bevegelsen har styrt landet på siden maktovertakelsen 15. august i fjor. Det rapporteres om strenge innskjerpelser på alt fra kvinners bevegelsesfrihet, til retten til å høre på musikk. Men som Afghanistan-eksperten Arne Strand sier til Vårt Land, så finnes det ingen utvei for det internasjonale samfunn utenom å samarbeide med Taliban.
Millioner sultende barn
Som en følge av vanstyre, vedvarende sanksjoner og den verste tørken på 30 år, anslår Verdens matvareorganisasjon (WFP) at så mange som 3,2 millioner afghanske barn står overfor akutt underernæring. For å lykkes med å få ut nødhjelp til det enorme antallet hjelpetrengende, er man som CMI-forsker Strand understreker, helt avhengig av å kunne benytte myndighetsapparatet som Taliban kontrollerer, ettersom FN har trukket seg ut og hjelpeorganisasjonene mangler kapasitet.
Like før jul ble det heldigvis enighet i FNs sikkerhetsråd om visse lettelser i sanksjonene, blant annet for å gjøre det enklere å levere mat, medisiner, overføre penger og lønne lærere. Fortsatt er imidlertid statsadministrasjonen mer eller mindre lammet, mye fordi Biden-administrasjonen i USA har frosset 9,5 milliarder dollar av den afghanske sentralbankens reserver.
I den katastrofen Afghanistans befolkning nå står overfor, må pragmatisme og humanisme gå foran blind ideologi.
Vårt Land
Internasjonalt medansvar
Det er naturligvis et dilemma å sende enorme summer i hjelp og bistand via et regime med så manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I den katastrofen Afghanistans befolkning nå står overfor, må likevel pragmatisme og humanisme gå foran blind ideologi. Det internasjonale samfunn må dessuten ta et betydelig medansvar for den situasjonen som har gjort det mulig for Taliban å gjenerobre makten, etter 20 år med til dels brutalt militært styrkenærvær og samarbeid med korrupte myndigheter.
Det gjenstår å se hvordan det islamistiske regimet vil utvikle seg, og tegnene er ikke positive. Men landet var i grøften lenge før Taliban overtok, og det finnes i dag ingen alternative krefter som kan presse ut Taliban og styre landet. Nå tilbyr Taliban i det minste en viss stabilitet etter 20 år med krig, og i lederskapet finnes også modererende krefter. Det verste som kan skje er at sviktende internasjonal innsats skal bidra til at sultkatastrofen får utfolde seg, med økt fare for statlig kollaps, ny borgerkrig og millioner av afghanere på desperat flukt.