«Libanons katastrofe»

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

En gang var Libanon Midtøstens lyspunkt, et relativt stabilt og fredelig land i en region dominert av konflikter og manglende demokrati. Noen tiår senere er det lille landet i ferd med å kollapse og bli en mislykket stat, gjennomsyret av politisk og økonomisk kaos. Landets politiske lederskap har ikke engang lykkes med å få på plass en permanent regjering etter at statsminister Hassan Diab gikk av i kjølvannet av den katastrofale eksplosjonen 4. august i fjor.

Korrupt fordeling av midler og posisjoner til egne tilhengere har tjent Libanons eliter godt, mens de store taperne er landets fattige.

Intitiativ fra Macron

I dag er det nasjonal sørgedag i Libanon, samtidig som Frankrikes president Emmanuel Macron har invitert til en ny internasjonal konferanse for å diskutere den dyptgående krisen. Problemet er at verken Macron eller resten av det internasjonale samfunnet har noen fungerende myndigheter å forholde seg til, når de stiller helt nødvendige krav om politiske og økonomiske reformer for å bistå med lån og annen hjelp.

Mye av Libanons krise skyldes politikere som har sviktet sitt nasjonale ansvar. De har i altfor stor grad latt seg styre av sekteriske egeninteresser, i et religiøst og etnisk sammensatt land, der makten i henhold til grunnloven skal fordeles mellom sunnimuslimer, sjiamuslimer og kristne. Korrupt fordeling av midler og posisjoner til egne tilhengere har tjent elitene godt, mens de store taperne er den fattige delen av befolkningen. Med dagens hyperinflasjon er ikke en minsteinntekt engang i nærheten av å kunne dekke matbudsjettet til en familie.

[ Ervin Kohn: Vold må forebygges ]

Sosial eksplosjon

Byrdene er ikke blitt mindre av at Libanon har vært mottakerland for anslagsvis 1,5 millioner syriske flyktninger, og på toppen av det hele er hardt rammet av en koronapandemi som har ført helsevesenet nært sammenbrudd. Det er derfor nødvendig for det internasjonale samfunn å bidra til å hjelpe Libanon ut av sin verste krise siden borgerkrigen sluttet i 1990, før landet blir rammet av en sosial eksplosjon som ytterligere vil forverre den negative spiralen.

Selv om hovedansvaret for å endre en totalt ødeleggende kurs ligger på Libanons politiske elite, har ikke verden råd til å la utviklingen ende i totalt kaos og anarki, verken av humanitære eller regionale sikkerhetsmessige hensyn. Den franske president Macrons konferanse kan være en siste mulighet for å styre Libanon unna et totalt sammenbrudd.

[ Libanons ekstreme krise ]