Vår lave verdsetting av bøndene

Tirsdag denne uka skrev Vårt Land om Marianne Clementine Håheims nye roman Plikt. Den handler om odelsgutten som prøvde å ta over gården etter faren. Ikke fordi han vil, men fordi han føler at han burde ville.

Med boka tar Håheim opp en tematikk vi sjeldent prater om: Bønders psykiske helse. Håheims jakt i rapporter og statistikker viste at bønder jobber lange dager med stort press, og mange av dem melder om ensomhet. Depresjoner er hyppig forekommende, særlig blant menn i landbruket.

Sliter med å stå opp

Diskusjoner om bønders psykiske helse er ikke noe nytt, men for mange er dette likevel overraskende og oppsiktsvekkende informasjon. Vi ser stadig nyhetsoppslag om studenters psykiske helse, kvinners psykiske helse og så videre – men bøndenes psykiske helse, det er det ikke like ofte riksaviser rydder forsidene for.

Faktum er likevel at mange bønder sliter. Noen av dem sliter så mye at de ikke orker å stå opp om morgenen for å se til dyrene sine. Det er ikke bare trist, det er også svært urovekkende.

Forrige uke gikk norske bønder ut og ba om 2,1 milliarder i økte bevilgninger. Staten svarte med et tilbud på under halvparten. At staten svarer med under halvparten av det bøndene ber om i Jordbruksoppgjøret, har vært mer en regel enn et unntak. Men i år har det opprørt mange. Kanskje handler det om at korona-pandemien har minnet både bøndene og oss andre om hvor viktig sikkerhet og beredskap er, også når det gjelder matforsyning. NRK skriver at på sosiale medier har bønder over hele landet vært i opprør denne våren. De mener de ligger altfor langt etter lønna i andre yrkesgrupper.

Når samfunnet sender signaler om at bøndenes arbeid ikke er verdsatt, er det ikke vanskelig å forstå at mange ender opp med å slite psykisk.

—  Vårt Land

Viktige bønder

Det blir stadig færre gårder i Norge, og det får naturlig nok konsekvenser både for dyrevelferd og jordbruk. Ikke minst er det med på å sette en lang, stolt og viktig norsk tradisjon i fare. Norsk landbruk er avgjørende for kunne å bruke hele landet vårt og sikre spredd bosetting. Det burde være et mål på tvers av politiske partier. Dessuten kan en ytterligere nedbygging få store konsekvenser for vår beredskap. Denne gangen ble vi rammet av en pandemi. Neste gang krisen treffer, kan den ramme vår mulighet til å importere matvarer i betydelig større grad.

Norske bønder er for viktige for hele det norske samfunnet til at de prioriteres så lavt som de gjør i dag. Trange, økonomiske kår i tillegg til høyt arbeidspress er en dårlig kombinasjon. Når samfunnet attpåtil sender signaler om at bøndenes arbeid ikke er verdsatt, er det ikke vanskelig å forstå at mange ender opp med å slite psykisk.

Vi har som samfunn et ansvar for å gi denne yrkesgruppen et annet signal. Det gjelder politikerne, men også oss andre. Håheims ferske bok er derfor en en kraftig påminner.