Angrep beste forsvar for kunstnere

I flere år har den såkalte «Sløseriombudsmannen» delt eksempler på «sløsing» av skattebetalernes penger. På Facebook kan nært 70.000 følgere se eksempler på sløsing av offentlige midler. I utgangspunktet favner Sløseriombudsmannen over alle slags offentlige bevillinger, men det er støtten til kunstfeltet som har fått mest oppmerksomhet – og særlig støtten til de mindre og mer eksperimentelle delene av kunstlivet.

Fått kritikk

Noe av kritikken mot Sløseriombudsmannen har vært at han er anonym. Men søndag 14. mars stod Are Søberg fram i Aftenposten, etter at navnet hans var blitt offentliggjort i en radiokanal noen dager i forkant. Til Aftenposten sa Søberg blant annet at han ikke syns «at staten skal tvinge folk til å betale for kunst», og at han derfor setter et kritisk søkelys på dette.

Mange aktører i kunstfeltet er naturlig nok svært kritiske til Søbergs praksis. De mener han latterliggjør prosjektene deres i stedet for å forsøke å forstå. Det mest kjente eksemplet er fra da Nettavisen fulgte opp en sak fra Sløseriombudsmannen, med tittelen «Spruter maling ut rumpa – får 37 millioner i kunststøtte». Det vises til den kritikerroste dramatikerduoen Vinge & Müller, som har hatt internasjonal suksess med svært eksperimentelle Ibsen-oppsetninger, med kraftige virkemidler og lengder på 12 og 17 timer på forestillingene. Sløseriombudsmannen viser et klipp hvor skuespillerne spruter maling ut av rumpa under en oppsetning av John Gabriel Borkman i 2012.

Om kunstnerne stanser ved fornærmelsen over latterliggjøringen, kaster de bort sjansen til å demonstrere hvorfor de er umistelige

Mer offensive

Kunstfeltets kritikk av Sløseriombudsmannen går blant annet ut på at disse klippene mister sin mening når de tas ut av sin kontekst. Det er en rimelig kritikk, men jobben er ikke gjort med denne påpekningen. Derfor spør vi oss om kulturfeltet kunne møtt Søbergs kritikk mer offensivt. Hvor er den velskrevne kronikken som forklarer hvorfor det faktisk er kunstnerisk verdifullt at skuespillere spruter maling ut av rumpa under Vegard Vinges Ibsen-oppsetning? Hvordan oppdaterer dette vår forståelse av John Gabriel Borkman på en måte som en tradisjonalistisk oppsetning ikke lykkes med?

Vi i Vårt Land vil gjerne være de første til å publisere kunstkritikken som anstrenger seg for å forklare den kunstneriske verdien i disse prosjektene. Vi tror nemlig den finnes – men om kunstnere, kulturinstitusjoner og kritikere stanser ved fornærmelsen over latterliggjøringen, kaster de bort sjansen til å demonstrere hvorfor de er umistelige. Folk flest ønsker nemlig tung statlig finansiering av ikke-lønnsom kunst og kultur i Norge. Om kunstfeltet ønsker at det fortsatt skal være slik, må de vise hvor meningsfylt arbeidet deres er for et større publikum.