Slike spørsmål kan vanskelig besvares. Hadde vi forstått hvordan vi kunne forebygget massedrap, terror, partnervold og sjalusidrap, hadde vi allerede gjort det.
Men vi står ikke helt rådløse. Det finnes noen ting vi kan gjøre. Det er mulig for samfunnet å begrense den allmenne tilgangen til våpen, og det er mulig å holde seg på tå hev overfor ideologier som legitimerer vold.
Våpenhold er nokså strengt regulert i Norge. Når det gjelder motstanden mot ekstremisme og radikalisering, har vi ikke klart å være like årvåkne og handlekraftige.
I gårsdagens avis uttaler både Kjell Ingolf Ropstad og Trine Skei Grande at de er positive til å lage en handlingsplan mot islamofobi. Dette er et godt signal. Alt for lenge har utgrupper fått putre i internettets avkroker, de har produsert et tankegods som er giftig for samfunnet, og slik vi fikk et nytt bevis for lørdag, de velger å ty til vold. At hatprat skaper hatvold virker stadig mer sant.
Det kan ikke lenger være opp til den enkelte å drive røkt av egen Facebook-side og våge å stå opp mot nettroll. Når mennesker dør som følge av ekstremisme, trenger staten å tre mer konkret inn i problemene og vise vei for befolkningen.
En handlingsplan mot islamofobi kan være første skritt i riktig retning, og det er avgjørende at den inneholder konkrete tiltak. En god analyse av problemet, fine ord om behovet for handling, og noen millioner til holdningskampanjer vil ikke være nok. Denne helgen var det mest sannsynlig bare tilfeldigheter som gjorde at Norge unngikk et nytt og tragisk massedrap. Nå må regjeringen vise handlekraft mot ekstreme miljøer og det ideologiske baklandet der de får næring.
Til enhver tid vil det finnes enkelte unge menn som er sinte, voldelige og ustabile. Men de har ikke alltid hatt ideologier å rettferdiggjøre aggresjonen sin med. La oss ta fram dem grunngivingen deres for å drepe.
