Jonas Gahr Støre er rik. Er det et problem? Det korte svaret på det er ja. For å ta et eksempel: Fordi Jonas Gahr Støre er rik måtte han i forrige uke stå skolerett og svare for en investering verdt 84 kroner.

Den siste av Støres «investeringsskandaler» ville aldri sett dagens lys om det ikke var for en helt spesiell og bakenforliggende tankefigur. Hvilken? Forestillingen om at det kleber noe mistenksomt ved en Arbeiderparti-leder som sitter for godt i det: Kan Støre med tilstrekkelig pondus og patina representere velgernes kamp mot kapitalkreftene om han ikke lever den samme kampen?

Og var det ikke noe med at han stemte Høyre på åttitallet, men ikke «husket» akkurat hvor mange ganger?

Rituell mediesjanger

Dette er de «ubesvarte spørsmålene» som gjør at «Støre-avsløringen» vil gjenta seg som et journalistisk overgangsritual inntil den dagen arbeiderbevegelsen bestemmer seg for om den er et skjebnefellesskap eller et meningsfellesskap: Kan Jøtul-arvingen fullt ut representere velgeres interesser om han ikke også deler deres skjebne og økonomiske betingelser?

Det er et enkelt spørsmål å svare på (svaret er ja). Men det er nok av folk, både i og utenfor LO, som strever med spørsmålet – eller i det minste later som de gjør det – i full offentlighet. Blant disse ordførerkandidat i Stavanger, Mímir Kristjánsson, som på twitter skriver at: «Jeg tror det er en ganske komplisert øvelse å være mangemillionær og leder for et parti på venstresida.»

Partikollega Bjørnar Moxnes, som hever millionlønn som stortingsrepresentant for Rødt, spiller på de samme strengene når han i et intervju med Dagsavisen (02.05.2017) hevder at «til forskjell fra Støre, så er jeg ikke millionær.» (I Norge har vi erstattet Jean-Paul Sartres devise om at «helvete er de andre» med varianten «millionærer er de andre»).

Kappløp mot bunnen

Jeg våger påstanden: Uten denne bakenforliggende fortellingen om at det er en «ganske komplisert øvelse» Ap-lederen har påtatt seg, i og med at han er «millionær», ville den norske offentligheten i forrige uke vært spart for turen ned i kaninhullet som ledet oss fra DNB Private Equity Retail til KKR Inc. til Ambea til Stendi, tidligere kjent som Aleris, og helt ned, der en pott på 84 kroner ventet.

Den «offisielle grunnen» som NRK anførte for sin dekning sto nemlig aldri til troende. I stedet for å erkjenne at dette med Støres formue spiller på en akkurat passe pikant og iboende spenning i arbeiderbevegelsen, forventet allmennkringkasteren å bli trodd på at saken var en sak fordi den pekte mot en iboende spenning i Støre himself. Kritikeren av «velferdsprofitt» er selv en «velferdsprofitør»!

Eller som den opprinnelige ingressen lød: «Samtidig som partiet hans går til valg mot privat profitt i velferden, har Ap-leder Jonas Gahr Støre selv penger i fond som investerer i private velferdskonsern.»

En bjelle

NRK-kommentator Magnus Takvam fulgte opp med en kommentar om at «det burde ha ringt en bjelle for Støre», men la også til, som sant er, at «denne saken minner velgerne på at Jonas Gahr Støre er en rik Ap-leder.» Enda riktigere hadde det vært om han snudde setningen på hodet og skrev at Ap har en rik leder og det er den eneste grunnen til at dette minner om en sak i det hele tatt.

Så hva skal Jonas Gahr Støre gjøre? Mer åpenhet og mer transparens? Tja, da han i åpenhetens tegn la fram en samlet oversikt over formuen sin tidligere i sommer, så var ikke det godt nok heller. «Støre er rikere enn han selv liker å innrømme», het det i Finansavisen (27.07.19), som hadde regnet seg frem til at «den reelle formuen» var 43 millioner høyere enn det Støre hadde oppgitt.

Enda mer åpenhet, enda mer Grandiosa og enda flere flanellskjorter er derfor ikke løsningen på Støres problemer. Støre kunne invitert hele arbeiderbevegelsen hjem til hytta ved Kilsund utenfor Tvedestrand og de samme betenkelighetene ville meldt seg: Hvor mye penger har han egentlig? Og var det ikke noe med at han stemte Høyre på åttitallet?

For Herrens ansikt

Mitt råd er derfor et annet. Gi oss mindre av den Støre som understreker sin alminnelighet, og mer av den som understreker sin annerledeshet, som den gangen han avslørte at han kunne tenke seg å elske(!) med Hallingskarvet, altså «om det var mulig».

Og mer av den Støre som trekker mot fjelltoppene når store beslutninger skal tas, fordi han har merket seg hva Gud sa til Elia: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!»

Det er så mange politikere som byr på vafler og pølser og rotete kjøkken. Støre har på sitt beste vist at han kan peke videre, gjennom tåka og bortenfor det trivielles diktatur. La oss få mer av dette. Ellers er jeg redd Jonas Gahr Støre går inn i historien som Den beste statsministeren vi aldri fikk.