Uten røtter dør vi

Tidligere i år kom det bud fra Fortidsminneforeningen om at hvis det ikke ble lagt statlige penger på bordet litt kjapt, måtte flere av kirkene stenges for turister og bygdefolk, det kunne til og med bli snakk om salg.

Det viste seg å være et «ulv, ulv»-rop. I går markerte Riksantikvaren (med et seminar) avslutningen på en 130 millioner­satsing for å gjøre de truede kirkene «levedyktige» igjen. Kommende år – for fire nye millioner – må kirkene tjærebres. Det løste seg, altså. Eller gjorde det? Nå er det kommunenes tur til å ta skippertak. Det dukes antakelig for nye krangler, vi er ofte så nærsynte i eget miljø at vi ikke helt ser «gullet» vi eier.

Himmelens hav

For å ta det matnyttige først, bruttonasjonalproduktet: Stavkirkene er Norges eneste og storartede bidrag til verdensarkitekturen. Titusener kommer hit for å se dem, enn si omhylles av en mystikk som gjør ærbødighet til et begrep – her, i disse kirkene som seiler på himmelens blå hav, om vi står nede og ser opp.

Du kommer ned Filefjell, følger elveleiet og plutselig ligger en av «juvelene» der, trygt i en bakkehelling, Borgund stavkirke. Det er bønn i veggene, det har vært bedt her i 800 år. Og innerst i Sogn, langs Lusterfjorden, snor folk seg fram på en veg, gjennom svarte tuneller, rundt et nes, for å se den fineste av dem: Urnes stavkirke i det mest fruktbare og frodige. Dette fortelles det om når de kommer hjem. Det er lett å bruke blomstrende språk.

LES OGSÅ: Kulturskatt må tjæres

Fortelling i tegn

Men først og fremst er stavkirkene «våre», de er vår hukommelse. En trenger ikke være faghistoriker for å forstå at stavkirkene er blant de viktigste materielle vitnesbyrd om en av de mest skjellsettende perioder i historien vår. Vi sier «norsk middelalder», det er en dåm rundt ordene. Og også skam, slik vikingene tedde seg. Stavkirkene forteller mye av denne historien, tegn i ornamenter og innskrifter, bygninger som har huset alt, godt og vondt. Dragehodene prøver å holde ondskapen på avstand.

Det var malerne som kom på sporet av dem, J. C. Dahl og Johannes Flinto fór forbi og lurte på om det var bayersk byggeskikk de så, i hvert fall så det ut som «mor til den senere så fullendte gotiske stil», som en av dem berettet. I dag vet vi mer om det, men ikke alt. For mye av historien ligger i skyggen.

Nærsynt og ignorant

Nå er det tid for å summe seg. Kommuner og fylkene må udiskutabelt holde oppsikt med kirkene sine – man blir ofte litt nærsynt og ignorant overfor det nære, det som ligger rett foran nesa på oss.

Skjøtter vi ikke stavkirkene, rammer det bygdenes og nasjonens hukommelse av å stå i en 1.000 år lang kristen tradisjon. Som soknepresten med to viktige stavkirker innenfor sognet, ­Harald F. Torgauten i Nore og Uvdal­, sa i et intervju med Laagendalsposten da det var «krise­»: «Stenging ville vært kjempetrist og et stort tap for bygda og hele regionen. Stavkirkene er ikke bare et dødt museum. De har blitt brukt til messer i nesten 1.000 år.» Altså viktigere enn noen gang.

Når det sekulariserte mennesket begynner å tro igjen, er det greit å ha arven i ryggen.

LES OGSÅ: 28 stavkirker pusset opp

Mytiske bygninger

Ingen har fanget stavkirkens vesen og vår opplevelse av disse mytiske bygningene som så tydelig forteller oss hvordan det kristne budskap i en overgangstid ble formidlet gjennom hedenske og kristne ord og bilder, som dikteren Rolf Jacobsen: Jeg tror på de mørke kirkene/ de som ennu står som tjærebål i skogene/ og bærer duft med seg som de dyprøde rosene/ fra tider som kanskje eide mer kjærlighet./ De sotsvarte tårnene­ tror jeg på, de som lukter av solbrannen og gammel røkelse brent inn av seklene.

Så vil fremtiden vise. Noen har foreslått at turistnæringen tar over driften, stavkirken 
er et desidert trekkplaster. Det er en tøysete tanke, det gir 
signaler om at vi mer enn 
gjerne er villige til å gjøre stavkirkene om til et «salgsprosjekt». Vår viktigste identitet – kristenarven – må ikke ut på 
anbud. Private kan sponse, helt fint. Det gjøres faktisk allerede, i flere bygder stiller bygdefolket som frivillige vakter, lager turnuslister og sørger for dagenes gang.

For det dreier seg om røtter. Og uten røtter dør vi. Sånn er det bare.

Følg oss på Facebook og Twitter!