Tid for kirke, tid for politikk

Skrevet av Trond Bakkevig

I denne avisen er jeg mange ganger blitt kalt Arbeiderpartimannen Trond Bakkevig. Det har alltid forundret meg at andre kirkeledere ikke har fått merkelappen KrF-mannen, selv om flere av dem har vært bystyremedlemmer eller stortingskandidater. Jeg er medlem, var personlig rådgiver for to utenriksministre, men har aldri hatt andre verv i Arbeiderpartiet.

Jeg var prest med ansvar for Den norske kirkes internasjonale arbeid, og for menigheter og prosti. Det var greit at alle visste om min politiske tilhørighet, men jeg har hatt et fritt forhold til parti og partiprogram.

LES ASLE TOJES KOMMENTAR: Klokkene ringer for deg, Facebook

Fordi Kristus sto opp

Jeg har alltid vært engasjert for rettferdighet, fred og demokrati, men vi er kirke også av andre grunner. Vi er kirke fordi vi tror at Kristus sto opp fra de døde, at Den hellige ånd med våre forskjeller og uenigheter gjør oss til kirke, og at Gud har skapt og nyskaper hele verden. Jeg tror at Gud vil rettferdighet, fred og demokrati, der enhver må bruke sin erfaring og fornuft til å omsette verdiene til praktisk politikk. Vi har ulik kunnskap, vektlegger ulike faktorer, og vi velger ulike politiske løsninger.

Engasjementet for rettferdighet, fred og demokrati har vært retningsgivende i den del av mitt kirkelige arbeid som har handlet om nettopp dette. Det er verdier som verner menneskets iboende verdighet, slik det står i Menneskerettighetserklæringen, og slik denne speiler det kristne menneskesyn. Gud har gitt oss både frihet og fornuft, og skapt oss ulike. Sammen skal vi forme samfunn der det er mulig, trygt og nyttig å være uenige.

Krenket menneskeverd

Det finnes situasjoner der menneskeverdet blir direkte utfordret. Slik var det da apartheid rådde grunnen i Sør-Afrika. Som kirke, deltok vi i kampen mot et system som krenket menneskeverdet. Det var uenighet om hvordan kampen mot apartheid skulle føres, men ikke at den skulle føres. 
På samme måte kan vi være uenige om norsk flyktning- og asylpolitikk. Men kirken skal aldri vakle når det gjelder vårt ansvar for flyktninger og asylsøkeres menneskerettigheter globalt og i vårt eget land. Kirken kan heller aldri tie om at klimaendringene utfordrer vår generasjon til ansvar for klodens og neste generasjoners liv, men det går ingen direkte linje derfra til bestemte klimapolitiske standpunkter. Det jeg sier fra prekestolen er preget av denne holdningen.

LES KIRSTI BERGSTØS KOMMENTAR: Det kjennes tungt når ­alvoret ikke siger inn i regjeringsapparatet i sør, men nok en gang blir hengende over oss i nord

En ny rolle

Nå er jeg pensjonist. En ny tid, og frihet til å ta en annen rolle. Jeg har ikke en prestestilling, selv om jeg fremdeles har rett til å forrette gudstjenester og vielser. Den nye friheten gjør at jeg med glede har sagt ja til å være på Arbeiderpartiets liste til valg av bystyre i Oslo. Jeg står nederst på listen.

Engasjementet for rettferdighet, fred og demokrati førte meg til venstresiden av det politiske liv. Jeg sluttet meg til Arbeiderpartiet fordi jeg syntes andre partier på venstresiden leflet med udemokratiske regimer. Men ikke bare det: Jeg vil være del av den bevegelsen som sterkest og tydeligst har bidratt til at Norge er blitt et land med regulert arbeids- og ferietid, muligheter til videregående utdannelse for alle, et helsevesen som sikrer behandling og økonomi om vi blir syke, og pensjonsordninger som skal sikre en trygg alderdom.

Ja, jeg vet at andre partier har bidratt. Jeg vet at det ennå er mangler, men velferdssamfunnet kom ikke av seg selv, det er kjempet frem. Arbeiderpartiet har vært den viktigste kraften i denne kampen.

Drømmen om framtiden

I sommer traff jeg en av kjempene i arbeiderbevegelsen, Thorbjørn Berntsen. Fordi han står for verdier som rettferdighet, frihet og fred, har jeg alltid lyttet til ham. Han spurte: Hva skal vi nå kjempe for – utover å beholde velferdssamfunnet? Vi har fortellingene om fortiden, men hvilke fortellinger har vi om fremtiden? En gang handlet drømmene og kampen om det vi, til tross for mangler, har oppnådd. Et samfunn preget av rettferdighet, globalt fredsengasjement og et godt utviklet demokrati.

Skal vi nøye oss med å drive politisk grensekontroll for å sikre at ingen rører ved dette? Bør vi heller lage fortellinger om det vi håper på? Jeg vil det. Jeg vil omsette håp til jordnære, politiske vedtak. Oslo skal være et godt sted å vokse opp og bo. Det handler om klimapolitikk og kollektivtransport, om skoler hvor god næring gir god læring, om at det skal være godt og trygt å bli gammel, om det gode samspill mellom frivillig og kommunal innsats, og om et styresett der alle kan kjenne at de kan delta, ikke er overhørt, men hørt.

Dette er anliggender som har rotfeste i både allmenn og kristen etikk. Det er anliggender som også deles av mennesker med andre politiske oppfatninger. Jeg har valgt min politiske tilhørighet, og gleder meg til valgkampen.