Håvard Nyhus

Vaktsjef i NRK Vestland

Hvem blir frelst?» spør kulturredaktør Arne Borge (Vårt Land, 21. juni), og konkluderer med at det må være «alle, eller ingen».

Selv stiller han seg på taperlaget, blant de «gudløse». Hvorfor? Fordi det «føles som det mest kristne jeg kan gjøre», skriver han, og demonstrerer at skillet mellom toller og fariseer kan være hårfint. Hvor liten og uverdig kan tolleren gjøre seg før det bikker over i koketteri?

Sorteringer og grensedragninger finner vi også i boken Men hva med de andre? av biskop Halvor Nordhaug, som kom i vår. Han pleide å mene at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus – men så «tenkte han seg om».

Himmel på jord

Jeg får begynne med å si at jeg er enig med begge herrer. Men også helt uenig. Ikke så mye i konklusjonene, som i betoningen og vektleggingen. For å gripe tilbake til utgangspunktet: «Hvem blir frelst?». Her er det siste del som er interessant. Hva vil det si å bli frelst? Hva betyr frelse?

Om dette har Borge og Nordhaug lite å si. I stedet bruker de sin tilmålte tid på første del – på hvem.

Foto: Privat

Håvard Nyhus, vaktsjef i NRK Vestland

Til grunn legger de et eskatologisk frelsesbegrep – altså frelse som en framtidig, metafysisk hendelse. Eller med Borges ord: en «gullbillett» eller «førstepremie», som venter eller ikke venter. Derfra går turen fort videre til å drøfte hvem som får innpass til denne «eksklusive klubben».

Denne tilnærmingen er ulykksalig av to grunner. For det første underslås frelsen som en dennesidig og nærværende tilstand. Frelse er ikke bare et framtidsscenario, men også noe som skjer her og nå – midt iblant oss. Prest Jens Bjelland Grønvold formulerer det fint: «En daglig omvendelse vekk fra destruksjon og til Gud og konstruksjon».

For i bakvendtland

For det andre gir fokuset på medlemskap seg utslag i altfor skjematiske og forutsigelige svar. «Løsninger» som ikke avspeiler motsigelsene og den radikale endevendingen («de siste bli de første, og de første de siste») som gjentas igjen og igjen i grunntekstene. 

Og med det jeg mener jeg begge testamentene – men også Forbrytelse og Straff av Dostojevskij, der den forfyllede Semjon Marmeladov, som har tvunget datteren ut i prostitusjon, er den som står himmelriket nærmest. En påminnelse om at ingenting ved nevnte rike er logisk. 

Må sjekkes inn 

I alle disse bøkene er kun én ting sikkert: At de helliges samfunn ikke lar seg innsirkle; at dommens dag vil komme overraskende på noen enhver; og at alle argumenter og utlegninger må sjekkes inn ved perleporten.

Og at den som foregir å vite, vet ingenting alls.

Derfor ligger ikke svaret i å «tenke seg om». Som Wittgenstein minner om: Det finnes spørsmål bortenfor menneskets fatteevne, som mennesket gjør lurest i å tie om. Langt mindre forsøke å omsette i sakprosa. 

Alt vi har er gåter: Allerede nå, men ennå ikke.

Og alt vi kan gjøre er å se etter tegn. Etter spor i hjertene og stier med lavmælt lys. For bare slik blunker himmelriket til oss. I små gløtt og forespeilinger.

Og ikke så mye i ord, som i handling. 

Guds sakte arbeid

Paradokset er naturligvis at jeg skriver dette med en bok i mente. Nærmere bestemt Tattoos on the heart, av jesuitt og prest Greg Boyle, om hans liv og virke i en av Los Angeles’ mest beryktede bydeler.

Så langt har Father Greg – eller «G-dog» blant venner – gravlagt 168 unge gutter. Gutter han har jobbet med, delt nattverd med og blitt glad i, og som neste dag kan ligge sønderskutt på fortauet etter et gjengopprør.

Like fullt står Boyle opp til enda en ny dag. Uten fanfare eller blåøyde strategier om å «fokusere på det positive», men i stillfaren tillit til det Teilhard de Chardin kaller «Guds sakte arbeid».

Eller som han selv kaller det: «et liv marinert i Hans helhet».

Så vil noen innvende at det er vel og bra at Boyle gidder, og at vi trenger alle de sosionomene og sosialarbeiderne vi kan få. Men at det som driver ham – dette han kaller «Gud» og «frelse» og «nåde» – er anstaltmakeri og skjønne løgner. Og at om det er noen her i verden som burde ha fått med seg at ondskapens problem ikke har noen løsning, så er det nettopp Boyle.

Troens sprang

Og kan hende har de rett. Kan hende er det en gedigen livsløgn som gjør at Boyle ikke har kapitulert for lengst. Og at denne «marineringen» og «frelsen» bare er innbilning fra ende til annen. Det kan godt hende, bevares.

Men det kan også hende at det ikke er slik. Og at Boyles liv og virke blant samfunnets utstøtte peker videre mot uutgrunnelige sannheter om hva og hvem som venter på den andre siden.

Sannheter som ikke lar seg omsette i skjemaer eller sakprosa. Og langt mindre i en aviskommentar som dette. Men som ikke blir noe mindre virkelige av den grunn. 

Det er lov å håpe. 

LES MER HER: 

• Finnes det håp om frelse for de andre?

Er Jesu frelsesverk større?

• – De klare ordene i Bibelen knytter frelsen ene og alene til troen på Jesus