Nyheter

Fjerner neppe nasjonalt traume

Sverige håpet at et nasjonalt traume ville få sin definitive avslutning da sjefanklager Krister Petersson onsdag la fram løsningen på Palme-drapet. Det ble i stedet en skuffende pressekonferanse, uten nye bevis.

Det har gått drøye 34 år siden statsminister Olof Palme ble skutt på åpen gate i Stockholm:

Idet klokken nærmer seg midnatt 28. februar 1986, går en mørkkledd mann raskt opp på fortauet bak ekteparet Lisbet og Olof Palme, som er på vei hjem fra kino i en vinterkald svensk hovedstad. Flere skudd høres, Olof Palme segner om, og attentatmannen springer avgårde fra en døende statsminister.

Rystet ut over Sveriges grenser

Det var et drap som rystet langt utover Sveriges grenser. Politiske attentater har verden hatt mange av, men i 1986 var Skandinavia fortsatt et fredelig hjørne i Europa. Palmemordet skulle de neste årene utvikle seg til både et nasjonalt traume og en etterforskningsmessig skandale, med tallrike drapsmistanker og enda flere konspirasjonsteorier.

Drapet knuste på mange bildet av Sverige og Skandinavia som en spesielt idyllisk og harmonisk del av verden.

Håpet bare delvis oppfylt

Drøye 34 år etter at skuddene falt på hjørnet av Sveavägen og Tunnelgatan, håpet mange i Sverige at det uløste drapet skulle få sin oppsiktsvekkende oppklaring onsdag. Lederen for Palmegruppen, sjefanklager Krister Petersson, varslet allerede i februar at det snart ville bli satt strek, enten i form av en tiltale, eller at etterforskningen ble avsluttet.

Men onsdagens pressekonferanse med Petersson (paradoksalt nok navnebror med den småkriminelle og rusavhengige Christer Pettersson som i 1989 ble dømt og deretter frikjent for drapet), ble på mange måter en skuffelse. Det klare beviset, «den rykende revolveren», ble ikke presentert.

Selv statsminister Stefan Löfven måtte erkjenne en liten skuffelse over at noe nytt bevis ikke ble framlagt, selv om han mener konklusjonen «nok er så nær sannheten man kan komme». Den erfarne kriminologen og forfatteren Leif G.W. Persson betegnet det Petersson la fram på pressekonferansen som trist og en kolossal skuffelse.

Har vært i søkelyset lenge

Riktig nok ble det pekt ut en drapsmann som lenge har vært i søkelyset. Flere journalistiske og andre granskinger har pekt på at det var Stig Engström, den såkalte Skandiamannen, som myrdet statsministeren.

Han tilhørte nettopp det høyreorienterte miljøet der hatet mot Palme stakk så dypt, og meldte seg tidlig som et vitne som var tett på åstedet da skuddene falt. Politiet betraktet Engström primært som et dårlig vitne, som var ute etter å få oppmerksomhet om sin person.

Selv da Engström ble funnet død etter et antatt selvmord for 20 år siden, benyttet ikke politiet anledningen til å gjennomgå hans etterlatte papirer og datamaskin for å se om han kunne knyttes nærmere til Palme-drapet.

Engström var medlem av en skyteklubb, og var kritisk til Palmes politikk. Han hadde også alkoholproblemer og økonomiske problemer, og der kan tenkes at han i en pause fra overtidsjobbing i Skandiahuset, så at statsminister Palme og familiemedlemmer ventet utenfor kinoen like ved.

Lindrer verkende sår?

Olof Palmes sønner Joakim, Mårten og Mattias sier etter onsdagens pressekonferanse at de er skuffet over at det mangler teknisk bevis som kan fastslå hvem som drepte faren, men mener likevel konklusjonene til Palme-gruppen er overbevisende.

Mange vil nok slå seg til ro med at Palmes morder nå er funnet, men uten ugjendrivelige bevis vil også tvilen bestå. Avsløringen vil trolig også utløse ytterligere sjelegransking, om hvordan ytterliggående høyrekrefter både da og nå kunne utvikle et slikt hat mot sine demokratisk valgte ledere.

Parallell til drapet på Kennedy

Et uoppklart attentat mot en toppolitiker vil ikke bare vekke sterke følelser, men også gi grobunn for vidløftige spekulasjoner. Drapet på USAs president John F. Kennedy 22. november 1963 er i så måte i særklasse, selv om Warren-kommisjonen allerede året etter med sikkerhet utpekte Lee Harvey Oswald som attentatmannen. Spekulasjoner om mordet i Dallas er blitt en hel industri, der det 50 år etter drapet ble anslått at det var utgitt rundt 40.000 bøker om hendelsen.

Palmemordet er ikke i samme liga, men det har versert teorier som spenner fra en sammensvergelse blant høyreekstreme svenske politifolk, til den sørafrikanske etterretningstjenesten, og den kurdiske, terrorstemplede organisasjonen PKK.

Var det slik at Sverige ikke ville kunne slå seg til ro med at det eventuelt var en rufsete, småkriminell rusmisbruker som utførte mordet på deres markante statsminister? Eller en unnselig, høyreorientert byråkrat i et forsikringsselskap? Måtte man ha noe større, med motiver som eksempelvis kunne forklares ut fra den kontroversielle Palmes sterke engasjement mot apartheidstyret i Sør-Afrika, eller hans uredde kamp mot USAs krigføring i Vietnam?

Kurdersporet som falt sammen

Som journalist i Vårt Land satt jeg en januardag året etter drapet på formiddagsflyet til Stockholm, etter at det på morgenkvisten ble meldt om arrestasjoner av en rekke personer med tilknytning til det kurdiske arbeiderpartiet PKK, og dermed et mulig gjennombrudd i saken.

For et hektisk pressekorps ble det lange ventetimer på en stadig utsatt pressekonferanse, der jeg benyttet tiden til å få en grundig innføring om kurderne og PKK fra journalisten og forfatteren Jan Guillou, som også gikk rundt i gangene og ventet spent på hva etterforskningsleder Hans Holmér denne gang hadde å by på.

Det var ikke altfor mye. En noe famlende Holmér måtte innrømme at politiaksjonen mot det påstått ytterliggående kurdermiljøet ikke hadde gitt tilstrekkelige resultater til tiltale, og Vårt Land kunne dagen etter melde om «antiklimaks for Holmér».

Skarp, men splittende statsminister

Olof Palme var sylskarp og radikal, men framstod ofte ubarmhjertig arrogant overfor politiske motstandere. Han var respektert, men knapt elsket, og ble av mange oppfattet som splittende. Drapet utløste derfor ikke bare sorg og fortvilelse, men avdekket også et utbredt hat mot Palme i deler av befolkningen, særlig på ytterste høyre fløy.

Det skjedde i et land der Socialdemokraterna i over 60 år hadde vært en totalt dominerende politisk kraft. Man måtte helt tilbake til 1928 for å finne et riksdagsvalg der partiet fikk under 40 prosent av stemmene. Da Palme ble statsminister første gang, i 1969, hadde partiet støtte fra over halvparten av velgerne. Og da «sosserna» og Palme i 1982 gjenvant makten, etter et historisk borgerlig mellomspill i regjeringskontorene, var det med nesten 46 prosent oppslutning.

Nettopp denne mangeårige røde dominansen gjorde Palme forhatt i mange borgerlige kretser. Noen på høyresiden anså til og med at Palme, med sin høyborgerlige og akademiske bakgrunn, sønn av en direktør og en adelsdame, var en klasseforræder i sin kamp for sosialismen.

SD fra brungrums til største parti

Den debatten bør i så fall også omfatte den eksplosive veksten til det nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiet Sverigedemokraterna (SD), som ble etablert i februar 1988, knappe to år etter Palmedrapet. Blant grunnleggerne og medlemmene var flere personer med bakgrunn i høyreekstreme og rasistiske partier og organisasjoner, og i Riksdagsvalget samme år fikk partiet fattige 0,02 prosent av stemmene.

Skrur vi tiden fram til 2020, er oppslutningen til et mer stuerent SD langt over tusendoblet. I flere målinger i år har Sverigedemokraterna vært landets største parti, støttet av hver fjerde velger, og dermed større enn partiet til nåværende statsminister Stefan Löfven og avdøde Olof Palme. Hva var det som gikk så galt i det sosialdemokratiske folkhemmet?

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter