Stemmen som samler

De mange kranglene om teologi og praksis i Den norske kirke ble små, under søndagens vigslingsgudstjeneste for Olav Fykse Tveit i Nidarosdomen. Her ble de lange linjene trukket.

Fra dagens koronasituasjon trakk Den norske kirkes nye preses linjene tilbake til frigjøringen av Norge for 75 år siden – som han brukte som utgangspunkt for å snakke om kirkens rolle i kampen for frihet og rettferdighet.

Hva det egentlig handler om

Men de ble trukket enda lengre. Lengre enn alderen på salmen han siterte: Vår Gud han er så fast en borg, skrevet av Martin Luther da det sto på som verst under reformasjonen i 1520-årene.

Lengre enn år 1070, da Nidarosdomen ble bygget, og derfra ble utviklet til Nordens viktigste pilegrimsmål. Lengre enn trosbekjennelsen som ble lest av den nye biskopen. Den ble til i 325 da kirkens biskoper var samlet for å svare på angrepene mot kirkens lære om Kristi guddommelighet.

Helt tilbake til urkirkens tradisjoner og forkynnelse, ble linjene trukket, til Paulus’ ord om hvilke krav som stilles til den som skal ha tilsyn med Jesu Kristi kirke, lest av Erhard Hermannsen, lederen for Norges Kristne Råd.

Og enda lengre: Til Jesu egne ord om den oppgaven hans kirke har på jorden: Den skal bære frukt. Den bærer frukt, dersom den blir i ham: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Eller som Fykse Tveit forkortet det: Tro, håp og kjærlighet.

Kirken er ikke først og fremst en institusjon

Olav Fykse Tveit valgte ikke selv prekentekst under vigslingen. Han brukte søndagens tekst fra Johannesevangeliets 15. kapittel. Prekenen var ingen programerklæring. Den nye presesen sa lite om hva han ville gjøre eller legge vekt på. I stedet sa han mye om hva kirken er.

For kirken er ikke først og fremst en samfunnsinstitusjon, en seremonimester, et samlende uttrykk for vår felles religiøse tradisjon.

Kirken er et tre. Stammen er Kristus. Og på den stammen er hver enkelt kristen en gren, direkte koblet til stammen, ikke i kraft av en formell tilhørighet eller oppføring i et register. Men organisk, med forbindelse til Kristus ved Den hellige ånd.

Det er ikke institusjonen Den norske kirke som bærer frukt. Frukten kan ikke vedtas av Bispemøtet, eller av bispedømmerådenes medlemmer. Denne oppgaven er helt uavhengig av organisatorisk tilhørighet, om man anser Fykse Tveit for sin biskop eller ikke. Den ligger hos den enkelte grenen, hos enkeltpersoner som bekjenner troen på kirkens herre.

Kirken har sviktet mange ganger

Når kirkens historie blir referert til i festtaler, er det lyspunktene som refereres. De øyeblikkene da kirken fylte sitt kall på en måte som minner om det idealet Kristus satte for den.

Men vi vet alle at kirken like mange ganger har sviktet dette idealet. Den har degradert seg til et redskap for makten i stedet for tjenesten. For denne verdens herre, i stedet for Gud.

Ser vi på de lange linjene, er dette det mest påfallende. Vi kan skylde på tiden, på manglende kunnskap og forståelse. Det er kanskje en forklaring, men ingen unnskyldning. Kristus kalte ikke kirken til å følge tidsånden. Hans kall var ikke betinget av kunnskap eller mangel på kunnskap.

Det å bære frukt – kjærlighet, glede, fred, godhet, vennlighet – krever ikke oppdatert kunnskap. Det krever noe helt annet: Å være festet til Kristus, som en gren er festet i stammen.

Det er opp til Fykse Tveit

Kan Fykse Tveit holde en splittet kirke samlet? Kan han bli en hyrde – ikke bare for medlemmer av Den norske kirke, men også inspirere og forsone en polarisert norsk kristenhet, slik kirken på mange måter maktet å gjøre under 2. verdenskrig?

På en måte er det ikke opp til ham. For tar vi utgangspunkt i den definisjonen av kirken han ga i prekenen sin, avhenger enheten mer av oss enn av ham. Den avhenger av hver eneste kristne i Norge: at vi er festet i stammen og derfor bærer frukt. At vi klarer å være uenige uten at ordene blir harde, uten at godheten forsvinner, uten at vi mister selvbeherskelsen.

Like fullt er det opp til Fykse Tveit. Han kan bidra tungt til å forsterke uforsonligheten og splittelsen. Men han kan også bidra tungt til det motsatte.

Prekenen hans på søndag var først og fremst det siste: En påminnelse om hva det egentlig handler om. En hjelp til å løfte blikket og besinne oss på kirkens egentlige oppgave.

Den er ikke et redskap for våre synspunkter og meninger. Den er et redskap for Kirkens herre: til å gi mat til sultne, vann til tørste, til å gi liv der liv ikke finnes. Til å peke på Kristus som verdens eneste håp.

Dersom denne stemmen er tydelig nok, kan den bære gjennom støyen som kirken vanligvis er omgitt av. Da kan den inspirere, løfte og samle.

LES MER AV ALF GJØSUND:

[ Når biskopene først skulle ta innersvingen på Kirkerådet gjorde de det på en uangripelig måte ]

[ Maria Magdalenas historie viser at kristendom ikke kan være noe annet enn personlig ]

[ Dette er konfliktene som vil prege Kirke-Norge det neste tiåret ]

[ Det går et tydelig skille gjennom ­kirken. Det skiller liberale fra ­hverandre. Og det går tvers gjennom den konservative leiren. ]