Jeg holder vanligvis ikke tilbake de store ordene. Nåde, håp, trøst, tro, kjærlighet, tillit – jeg trenger sånne ord i hverdagen, særlig da, heller da – enn til spesielle anledninger med marsipankake og buketter.

Men tilgivelse, tilgivelse er et stort ord jeg ikke forstår og ikke er fortrolig med.

Skeptisk

Jeg forstår ikke hva vi mener når vi ber «tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere». Jeg forstår ikke om tilgivelse er et valg, en følelse, eller noe som faktisk forandrer noe i verden. Jeg er ikke sikker på at tilgivelse er noe jeg eller noen annen fullt ut er i stand til å gi. Jeg er skeptisk til om alt skal tilgis, men hvis ikke – hvem skal vurdere hva som er tilgivelig og ikke? Ikke sjeldent tenker jeg dessuten at menneskets behov for hevn er ­undervurdert.

Kristendommens tilgivelsesbudskap synes jeg er forvirrende, fordi alt ser ut til å stå og falle på at tilgivelsen faktisk skjer. Vi snakker om den som en løsning, og allikevel er tilgivelse åpenbart så vanskelig, selv for Gud, at han må bli menneske og ofre seg selv for at det skal gå opp.

Knapt mellommenneskelig

Poeten fra Fredrikstad, Casper André Lugg, er aktuell med en ny diktsamling (som vi skal skrive mer om neste uke), men for halvannet år siden ga han ut en bok som nærmet seg et annerledes begrep om tilgivelse. Det var en tilgivelse jeg for første gang kjente igjen, ikke som et teoretisk konsept, men som noe jeg hadde erfart.

«Tilgivelsen følger meg», skriver Lugg et sted i Tilgi det virkeliges blomstring (2018). Et annet sted påpeker han «tilgivelsens fravær av et jeg».

Hos Lugg er ikke tilgivelsen et alternativ til hevn, og den forutsetter ingen soning. Den er ikke økonomisk, egentlig er den knapt mellommenneskelig i det hele tatt.

Venter på å virke

Dette har jeg opplevd, tror jeg. At noe følger etter meg, som en vilje utenfor min egen, en vilje uten noe ego, og at denne viljen vil tilgivelse. Jeg har opplevd det når en drivkraft inni meg, mot min vilje, har fått meg til å trosse unnskyldningene for ikke å si unnskyld (det blir bare ubehagelig, kanskje de har glemt det, det er dumt å rippe opp i det), og si det, likevel. Og jeg har opplevd at noen har bedt om tilgivelse, og at det har satt i gang en forandring, ikke fordi jeg gir dem tilgivelse, storsinnet som jeg er, tvert imot. Det kan kjennes som at tilgivelsen fantes der, uavhengig av oss, og bare ventet på tillatelse til å virke. Og den vil ha språk.

Kanskje tilgivelse er en del av Guds natur, ikke min egen, og at det er derfor jeg ikke forstår den. Jeg vet ikke. Det er et ord som er for stort for hverdagen, men som følger oss og vil oss noe – selv om den er vanskelig. Den vil oss vel.