Klima

Sammen i skammen

Vi trenger et sted der vi kan snakke åpent om klimasyndene våre: Vi trenger en skamtalegruppe.

Hei, jeg heter Ane, og jeg skammer meg.

(Hei, Ane.)

– Noen ganger velger jeg vanlig hamburger selv om de har vegetarburger, bare fordi jeg syns kjøtt smaker bedre enn sånne bønnegreier.

Blikkene som møter meg fra salen, er helt uten fordømmelse. Alle her vet hva jeg snakker om.

– Og i april fløy jeg til USA. Der farta jeg rundt i bil i tre uker, brukte engangsbestikk i plast som var pakka inn i mer plast, og minst tre sugerør om dagen. Alt ble kasta rett i søpla. Og så spiste jeg kjøtt. Masse rødt kjøtt! Nå skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å skamme meg mer over det jeg har gjort.

I salen nikkes det gjenkjennende. I selveste skammens sommer er én skam verre enn alle de andre: Skammen over den manglende skammen.

Skam'o'rama

Aldri har det vært enklere å ta sommerferie med dårlig samvittighet. Skammen kommer i stadig nye kombinasjoner: Flyskam, kjøttskam, vaskeskam, bilskam, båtskam.

Vi ødelegger miljøet, men i skam skal vi redde verden.

Flyskammen kom først, fra Sverige, som kan rapportere om nedgang i flytrafikken etter at folk begynte å skamme seg over å fly. Så hvorfor stoppe der?

Når skam først har blitt et akseptabelt virkemiddel for å få folk til å endre atferd, er det nok av ting vi burde skamme oss over å gjøre: Internett er like klimabelastende som flyindustrien. Å strømme TV-serier i HD-kvalitet er verst. For ikke å snakke om å få barn, som i praksis er å sette til verden nok en CO2-produsent.

LES OGSÅ: Som om jeg ikke hadde nok med flyskammen, røyter jeg mikroplast som ei bikkje om våren.

Vær livredd

Klimakrisa gjør unge deprimerte, kunne vi lese i Vårt Land forrige uke. Mange unge er livredde for at jorda skal brenne opp eller at vi skal drukne i flom. Kanskje ikke så rart når vi blir pepra med informasjon om hvordan verden går under, og at det er vårt ansvar å forhindre det.

Det er en overveldende tanke, at vi ødelegger miljøet bare ved å være til.

Jeg orker ikke bære ansvaret for hele klimakrisa på mine skuldre. Så hvordan skal vi klare å tenke på klimaendringene uten å få et mentalt sammenbrudd? Å være født i verdens rikeste land, er en belastning i seg sjøl, hvis du først begynner å reflektere over hvilke luksusdyr vi blir avla opp til å være. Men det hjelper ikke folk på synkende øyer i Stillehavet at jeg smuldrer opp av skam over egne privilegier. Målet må være at skamfølelsen faktisk får meg til å gjøre noe.

Åpenhet

Skam kan være konstruktivt, og den kan være destruktiv. Skammen stopper deg fra å såre og krenke andre, men skammen kan også få deg til å føle deg skikkelig dritt. Enkelte klimaaktivister mener skam må til for å tvinge oss til å endre vaner. Men skamfølelsen henger tett sammen med selvfølelsen, og kan få deg til å kjenne deg mislykka og som et verdiløst menneske.

Vanligvis hjelper det å være åpen om det vi skammer oss over. Hvis vi kan knuse tabuer, vil vi også løse opp noe av skamfølelsen. Derfor viser vi fram valkene for å bli kvitt skammen over egen kropp, vi snakker åpent om psykiske lidelser og fysiske funksjonshemminger og går i Pride-tog – fordi stolthet er det motsatte av skam.

LES OGSÅ: Danske Isabella ­Seedorff (19) ble klimadeprimert. Nå melder forskereat psykiatrien­ trenger nye begrep for å forklare hva som skjer med oss i klimakrisa.

Anonyme skamfulle

Men det finnes ikke noe sted der du åpent kan innrømme å elske kjøtt eller at du syns det er herlig å dra til Thailand bare for å ligge på stranda og slappe av, uten å bli stempla som et miljøsvin.

Jeg kan i hvert fall ikke si høyt at noen mennesker påfører meg skam bare ved sin egen moralske overlegenhet. Veganere er verst, men også togentusiaster, folk som har shoppestopp og de som lever helt plastfritt, får meg til å føle meg som et skikkelig dårlig menneske.

Derfor trenger vi en terapigruppe - en slags Anonyme Alkoholikere for skamfulle. Kall det gjerne en skamtalegruppe: Et trygt sted der du kan komme i smug for å skrifte sammen med andre klimasyndere, hvor du slipper å møte fordømmende blikk fra verken veganere eller folk fra MDG.

LES OGSÅ: Mens barna streiker for klimaet, gjør voksne narr av dem i sosiale medier.

Selvransakelse

Vi har mye å lære av Anonyme Alkoholikere. I deres opplegg går folk gjennom et tolvtrinnsprogram, der første trinn er å innrømme at du er maktesløs og ikke mestrer livet. Seinere følger en «fryktløs og grundig moralsk selvransakelse» og deretter å «innrømme, ærlig og utilslørt, våre feil for Gud, for oss selv og et annet menneske».

Spørsmålet er hvordan vi skal klare å innrømme alle klimasyndene våre uten at skammen blir helt overveldende. Hvis vi skal skamme oss sammen, må målet være å bli kvitt den skammen som ikke fører til noe annet enn lyst til å kjøre dieselbil til Svinesund for å trøsteshoppe smågodt og bacon.

Det du kan forandre

Som avslutning av møtene pleier Anonyme Alkoholikere å sammen lese sinnsrobønnen, skrevet av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr. Og det kan være nettopp her løsningen ligger. For bønnen funker minst like godt på klimaskammen:

«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Ingen av oss klarer å redde verden alene. Men kanskje vi kan klare å endre noe hvis vi frir oss fra den kvelende tanken om at det er vårt personlige ansvar å fikse alt.

I stedet må vi slå oss til ro med å forandre det vi kan, og stole på alt fellesskapet kan få til sammen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Klima