Israel kan bare oppnå anerkjennelse og fred dersom de gir palestinerne selvstendighet. Det har vært araberstatenes offisielle holdning i de siste 40 årene. Nå har De forente emiratene slått en bresje i denne felles fronten med en avtale som ikke gir palestinerne noe som helst. Trolig varer det ikke lenge
før flere arabiske stater følger
etter. Palestinerne har bedt om krisemøte i Den arabiske liga. Men ingenting tyder på at det kommer til å komme noe ut av det.

LES OGSÅ: Israel og Emiratene etablerer diplomatiske bånd

Israels eneste innrømmelser er at de skal la være å annektere Vestbredden inntil videre, og Emiratene selger det som en stor seier for palestinerne. Men Netanyahu er nok glad for at han har fått en unnskyldning for å la være å oppfylle sitt valgløfte til bosetterne. Israel hadde ikke gjort noen forberedelser verken i form av planer, lovgivning eller fysiske tiltak, selv om datoen for annektering ble passert 1. juli. Og viktigst: Indirekte anerkjennes det at Israel i realiteten allerede har tatt kontroll over Vestbredden.

Trump-planen

Israel er Midtøstens sterkeste militærmakt og har en avansert økonomi og teknologi. Emiratene har mye å
tjene på samarbeid med Israel. Ikke minst er de interessert i
israelske våpen. I tillegg kommer at de i likhet med andre sunni-stater trenger motvekt mot shiamuslimske Iran. Og Emiratene ønsker å frigjøre seg fra avhengigheten av Saudi-Arabia.

Dette er den første reelle gevinsten Israel har fått ut av Trumps såkalte fredsplan. Ambassade i Jerusalem var bare symbolsk viktig. Men denne avtalen er en frukt av Trumps helomvending av USAs politikk. Helt fra Camp David i 1978 har USAs posisjon vært at Israel må slutte fred med palestinerne til gjengjeld for full anerkjennelse fra alle land, også de arabiske. Ved å anerkjenne
Israels annektering av Jerusalem og Golan og åpne for annektering av Vestbredden uten noen innrømmelser til palestinerne, har Trump snudd opp ned på dette. Og det er lite som tyder på at
Biden vil omgjøre noe av dette.

Arabisk svikt

Men for palestinerne er den største skuffelsen at deres arabiske brødre svikter dem. De arabiske statene har helt siden 1948 stått sammen om at de ikke skal anerkjenne en jødisk stat og heller ikke samarbeide med den på noen måte.

Tretti år senere sluttet likevel Egypt fred med Israel. Men
Sadats Camp David-avtale hadde
som en av klausulene at palestinerne skulle få selvstyre på Vestbredden og Gaza. Det ble starten på den såkalte fredsprosessen, som altså nå etter førti år har løpt ut i sanden.

Jordan sluttet fred med Israel i 1993 som en del av Oslo-avtalen – hvor også palestinsk selvstyre var en del av avtalen.

Men den arabiske støtten til palestinsk selvstendighet har alltid vært mer verbal enn reell. I krigen i 1947–49 prøvde Egypt, Syria og Jordan å ta mest mulig land selv. De gikk aldri inn for palestinsk selvstendighet, og Jordan avvæpnet midt under krigen de palestinske styrkene.

Arabisk fredsplan

Det var Egypts president Nasser som på 50-tallet gjorde palestinernes sak til en felles arabisk sak. Han trengte palestinerne som et samlende symbol i sitt pan-arabiske prosjekt, vel vitende om at det på den arabiske grasrota var stor sympati for palestinerne. Egypt, Syria og Irak støttet på 60-tallet hver sine palestinske opprørsorganisasjoner, som vel så mye var redskaper for de ulike regimene.

I 1974 oppnådde Yasser Arafat å få Den arabiske liga til å
erklære PLO som representanten for det palestinske folket. I årene som fulgte støttet de arabiske statene opp om PLOs krav om en selvstendig palestinsk stat.

Den arabiske liga lanserte i 2002 en fredsplan der de åpnet for anerkjennelse av Israel på betingelse av opprettelse av en palestinsk stat. Dette har hele
tiden siden vært det felles arabiske standpunktet. Det er dette Emiratene nå har brutt med.

Nederlag

Dette er særlig et nederlag for Mahmoud Abbas og de palestinske selvstyremyndighetene. De har spilt sine kort dårlig og blitt stadig mer isolert. For eksempel har Abbas nektet å samarbeide med Emiratene fordi hans rival Mohammed Dahlan har søkt tilflukt der og pleier nært forhold til landets leder.

Men den grunnleggende realiteten er at den arabiske våren og krigene i Irak og Syria har gitt araberne annet å bry seg om enn de palestinske brødrenes kår. Nå er det mange som har det verre. Rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia har kommet i forgrunnen, og sunni-statene ser Israel som en alliert i denne konflikten.

Tostatsløsning

Dermed er også grunnlaget borte for en
tostatsløsning. Hvorfor skal
Israel gi fra seg kontrollen over Vestbredden når de kan oppnå alt de ønsker uten å gjøre det?

Men palestinerne forsvinner ikke. Så lenge Israel nekter dem sine rettigheter, påføres det israelske demokratiet en grunn­skade. Kanskje må det finnes
andre løsninger enn tostatsløsningen. Den er i ferd med å bli en tom besvergelse.

LES OGSÅ:

Abbas: Jeg vil ikke gå inn i historiebøkene som mannen som solgte Jerusalem

Erling Rimehaug: Palestinas hundreår