Meninger

Ordet som forandret alt

Maria Magdalena hadde hørt det ordet mange ganger. Sagt med forakt, avsky, bebreidelse og begjær. Nå kom det fra han som var død, men lever.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et menneske som var ­besatt av sju onde ånder må ha hatt det vondt.

Maria fra Magdala hadde dette problemet, ifølge flere av evangeliene. Hva det innebar, hvilken somatisk eller psykiatrisk diagnose hun ville fått i dag, er umulig å vite. Det er ikke så viktig. Poenget er: Folk holder seg unna en som er besatt av sju onde ånder.

Det er vanskelig å ha et godt liv når folk holder seg unna. Mange av oss – særlig de som bor alene­ – har fått smake noe av det de siste månedene. Jeg kjenner mennesker i risikogruppen som begynner å bli fortvilet. De sier: Ikke bry dere om korona. Jeg vil heller bli syk – med den risikoen det innebærer – enn å være alene fram til sommeren, kanskje helt til jul.

Noen har slike hverdager hele tiden.

For Maria Magdalena var dette permanent. Det var livet hennes. Med dagens definisjoner ville hun blitt plassert i en gruppe med en svært høy risiko for psykisk stress – med svekket selvtillit, følelse av maktesløshet og kanskje depresjon, angst eller annen psykisk sykdom som resultat.

Den samme­ gruppen har sannsynligvis dårligere fysisk helse enn andre, blant annet fordi ensomme mennesker sjeldnere ser vitsen med å leve sunt.

Ifølge en tidlig kristen tradisjon var Maria prostituert. Om det stemmer eller ikke, er i denne sammenhengen helt uinteressant. Hun var et menneske, og dermed kronen på Guds skaperverk. Skapt til å være seg selv fullt og helt, sammen med de andre, sammen med Gud. Som alle mennesker.

Går det an å sette seg inn i ­Maria Magdalenas tanker? De kan ta underlige retninger når man er ensom, når smerten er uutholdelig. Sjelens forsvarsmekanismer løper løpsk når det ikke finnes utveier eller ­løsninger. Desperasjonen forsterker problemet. Kanskje var det ikke så rart de kalte det sju onde ånder – daimonia på gresk.

Noen ting virker for gode til å vare.

Jesus drev ut demonene. Hvordan det skjedde­, sier Bibelen ingen ting om. Men den forteller mye om hvordan Jesus møtte mennesker. Særlig om hvordan han møtte ensomme og utstøtte. Som en venn. En som møtte blikket deres. Kanskje følte de intuitivt at det var Guds blikk de møtte. Kanskje var det derfor de ville være nær ham.

Langfredag tok det brått slutt. Systemet vant over Jesus også. Det går gjerne slik. Et dårlig ­system kan drepe mye godt. Små mennesker fylt av frykt og misunnelse kan ha en bemerkelsesverdig evne til å bruke systemet for å knekke det som truer. Feige ledere på toppen kan tjene på å la det skje – og vaske hendene etterpå. Mange gode initiativ er blitt knust før det fikk for stor betydning.

Var det det, Maria Magdalena­ tenkte på, da hun sto på avstand og så det ondes seier over det gode? Så var det for godt til å vare, dette også?

En annen enn Maria ville kanskje brutt sammen. Hun lot seg ikke knekke så fort. Kanskje stålsatte hun seg. Sa til seg selv at «meg skal de ikke få knuse». Mange har gjort det. Menneskets psyke kan være sterk når den mobiliserer. Men det holder ikke alltid i det lange løp. Motgang tærer på kreftene. Når livet blir vanskelig er det vanskelig å leve på ren trass.

«Mennesket vokser i livets strid,» heter det velberget blant folk som har striden bak seg. Ska' lure på dét … skriver Hans Børli.

Tre dager i mørke kan få uendelige konsekvenser.

I tre dager var det bekmørkt for Maria. Det er kanskje ikke så mye. Mange har opplevd lengre netter. Hvis hun la til årene da hun hadde demoner på innsiden, ble det mer. Hvis hun la til hele framtiden, ble det alt.

Det var fortsatt mørkt da Maria gikk til Jesu grav tidlig om morgenen etter sabbaten. Forfatteren av Johannesevangeliet presiserer akkurat det. Påskemorgen var ennå ikke oppfunnet. Det ville vært en helt vanlig «mandag» i rekken, hvis det ikke hadde vært så uendelig mørkt.

Og Maria gråt. Ikke en slik gråt som Tarjei Vesaas antyder i ­Isslottet, når breen smelter, og alt den har skjult sprenger seg fram. Den gråten kan helbrede. Dette var det motsatte. Kanskje de siste tårene før det frøs til.

Da møter hun Jesus igjen. Det vil si: Gjør hun egentlig det? Hva betyr det å «møte Jesus»? Uttrykket er blitt selve klisjéen for å bli «frelst». For mange en irriterende­, innpåsliten klisjé, gjerne etterfulgt av nye irriterende klisjéer. Maria kjenner ham ikke igjen. Han snakker til henne, men ordene treffer ikke. Mange mennesker har senere opplevd noe lignende i møte med kristendommen. De hører, men budskapet betyr ikke noe.

Et ord kan bety mye forskjellig.

Ett eneste ord skaper vendepunktet i påskefortellingen til evangelisten ­Johannes. Ett ord fra Jesu munn er det som skal til for at mørket blir til lys. Ett ord skaper gjennombruddet, forløsningen, frelsen, det som alle disse uttrykkene er ment å dekke.

Og det ordet er kanskje det ­Maria har hørt flest ganger i ­livet sitt. Det er blitt sagt med forakt, med avsky, med bebreidelse, med begjær, og kanskje også med kjærlighet. Men det har ­aldri betydd det det betyr når ­Jesus sier det – når det kommer fra han som var død, men er blitt levende. Fra han som vant over mørket og beseiret det onde.

Det ordet er «Maria».

Han sier navnet hennes. Da kjenner hun ham.

Nå blir det personlig på en ny måte.

Uttrykket «personlig kristen» er omdiskutert. Det finnes gode grunner til det, jeg liker det ikke selv heller. Det er trist at vi har dette behovet for å gradere kristne, distansere oss fra dem som ikke er like gode som oss.

Like fullt: Kristendom er personlig. Den kan ikke være noe annet enn personlig. For kristendommens dypeste budskap er at Guds eneste sønn, han som gjorde død til liv, henvender seg til meg. Ber meg om å følge ham.

Du ser det når du leser Bibelen. Ingen av dem som treffer Jesus unngår å bli personlig berørt. Den enkelte må ta stilling til ham. Den enkelte må svare på kallet hans. Du ser det samme gjennom kirkehistorien. Troen var et kollektivt fenomen, heter det. Like fullt: Hver eneste kilde som forteller om tro gjennom disse to tusen årene, forteller om personlig tro.

Det var Maria som fikk oppdraget å fortelle de andre disiplene­ om Jesu oppstandelse. Etter det hører vi ikke mer om henne i Bibelen. Alt tyder på at troen holdt gjennom livet. Hun ble en av kirkens fremste ­helgener og har trøstet og inspirert millioner av kristne.

Livet hennes var helt sikkert fylt av krevende hverdager. Kanskje stakk demonene ­hodene fram igjen. Kanskje gråt hun igjen.

Men én ting hadde likevel ­endret alt: Jesus var stått opp. Og han kjente henne.

LES OGSÅ:

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Meninger