Det er mye klaging på folks bruk av smart­telefonene sine. «Det er ingen som ser hver­andre i øynene lenger.» «Folk dykker ned i siste nytt så snart det er en pause.» «Vi sjekker Facebook oftere enn vi ­snakker med våre nærmeste.» Og så ­videre.

Jeg deler bekymringa

Og jeg deler bekymringa. Det vil si, jeg tror jeg har godt av å bruke telefonen mindre. Men det er ikke sånn at folk snakka sammen på bussen før heller.

Selv bruker jeg mye tid ­foran skjermen. Jeg sjekker ­nyheter, leser e-post, er stadig innom ­Facebook og Messenger, ser «morsomme» videoer og deltar i ørkesløse debatter med folk jeg ikke kjenner. Og så har plutselig nok en dag gått ut av min tid, og jeg vet ikke om jeg brukte den rett.

Derfor trigger det meg alltid når folk proklamerer at de gir opp sosiale medier og kvitter seg med smarttelefonen. Så utrolig kult. Kanskje det er det jeg skulle gjort? Slippe å dele oppmerksomheten min mellom alt hele tida, slutte å tørste etter neste oppdatering, skru av impulsen til å ty til underholdning hver gang en oppgave blir vanskelig eller kjedelig.

Det hadde vært bra for meg. Garantert. Som en slags retreat. Jeg ville blitt et bedre ­menneske, satt i stand til å ta vare på still­heten, øyeblikket. Jeg ville blitt rolig. Sett folk inn i øynene og hatt tid og tålmodighet til å r­omme alt. Jeg ville slippe så mye stress. Tenker jeg.

Mennesket før Facebook

Men så er jeg også blant dem som ble voksen før det fantes smart­telefoner, sosiale medier og en hel virtuell verden. Jeg var over tjue før jeg fikk mobil­telefon, og selv om jeg var en ­ivrig ­Facebook-bruker i et par år rundt 2007, sletta jeg etter hvert kontoen min og levde avsondret fram til jeg åpna konto igjen for en fem års tid siden. Med andre ord: Jeg kjente meg selv også før Facebook. Og jeg var ikke noe tålmodig og sakte menneske.

Nei, sant og si har jeg så lenge jeg kan huske kjedet meg mye, jeg er grunnleggende utålmodig, jeg går alltid så fort jeg kan selv om jeg ikke har dårlig tid, mange tanker svirrer samtidig rundt i hjernen, og da jeg begynte å studere gikk det opp for meg at jeg har et ikke ubetydelig konsentrasjonsproblem. Tore Renberg sa om seg selv at han har en slags godartet ADHD, og jeg nikker.

Ulidelige situasjoner

Jeg vet altså at et liv utenfor teknologigigantenes makt ikke gjør meg til en kontemplativ mystiker. Kan det hende at en del av oss ikke har blitt ukonsentrerte og stressa av smarttelefonen, men rett og slett alltid har vært det?

For skal jeg være ærlig opp­lever jeg ofte at telefonen redder meg ut av situasjoner jeg før fant ulidelige. Jeg vet ikke om alle har det sånn, men noen ganger kan jeg kjede meg så intenst at jeg får lyst til å rope og veive med armene, eventuelt synke ned i koma, bare for å slippe å være til stede. Jeg føler at jeg sakte mister min sjel når jeg venter på maten, når jeg må høre på omstendelige taler eller fæl musikk.

Jeg har øvd meg mye i ­detachment, men ingenting slår mobiltelefonen som alternativt oppmerksomhetsmål. Der jeg før var så uhøflig at jeg sovna, skar grimaser, eller rett og slett gikk midt i en forelesning eller en fest, kan jeg nå holde ut. Jeg lar være å skynde på barna, jeg tåler å leke gjemsel hvis jeg tar med meg ­telefonen, jeg kan ta på meg høretelefonene på en stappfull trikk og synke inn i en annen verden. Jeg skammer meg litt, jeg gjør det, så ofte lar jeg være å følge trangen til å plukke opp telefonen, men det er en lise i å vite at den er der, jeg har ­muligheten.

Her en dag leste jeg en bok av Barbara Brown Taylor, som ­skriver innsiktsfullt om å holde hviledagen hellig. En av tingene hun ber oss avstå fra en dag i uka er internett, og jeg tok begeistret imot utfordringen. Det fungerte kjempefint. De første timene. Og så var det noe jeg faktisk ­trengte svar på, nemlig, og så var jeg i gang igjen. Det var også greit.

Redningen

Mennesker er ­forskjellige. Noen av oss har aldri vært stille skogstjern, og ­kommer ikke til å bli det med telefon-­detox heller. Noen av oss er ­hastige, og trenger mye ­stimuli for ikke å gå på ­veggen. Vi har sikkert dypest sett et ­uløselig problem, men så er vi også så heldige at det ­finnes en quick-fix uten all verdens ­bivirkninger. Om ikke annet setter t­elefonen oss i stand til å opptre som ­anstendige borgere.

Vi skal ikke glemme at opium ikke bare er et rusmiddel, men også en medisin. Jeg trenger min opium. Det gjør nok andre også, og nettopp derfor bruker vi 
telefonen så mye som vi gjør. 
Men jeg lover: Jeg skal skjerpe meg.

LES FLERE KOMMENTARER AV ÅSTE DOKKA:

«Er det helt sikkert at det utelukkende er positivt at nattverdsdeltakelsen er økende? Vi skal juble over dette. Men kan 
det hende at vi også 
bør tenke litt?»

«Når kristen tro ikke klarer å ta opp i seg den menneskelige smerten, må det gå galt.»

«Jeg har sagt opp Netflixabonnementet. Jeg har bedre ting å gjøre enn å telle ned til jeg dør»