Nyheter

Milliarder­ eller mennesker?

Hvordan bruker vi velstanden vår til å sikre at mennesker har best mulig livskvalitet?

Spørsmålet ovenfor er kjernen i forslaget som Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmet i fellesskap i forrige uke.

Der ber Rasmus Hansson og Hans Olav Syversen om at ­regjeringen utvikler samfunnsmål som utfyller de ensidige målene om økonomisk vekst og økt levestandard. MDG og KrF vil at vi ikke bare skal styre etter­ brutto­ nasjonalprodukt, men også brutto nasjonal livskvalitet.

Skal man dømme etter reaksjonene i sosiale medier, fikk Høyre seg en god latter da de så forslaget. Gjennomgangsmelodien er at det er «tøv» å måle folks «lykke». Det må da finnes grenser for politikk.

Reaksjonen fra Høyre-folket overrasker og skuffer meg.

LES MER: Høybråten ville måle nordisk lykke allerede i 2010

Livskvalitet

For det første burde det være en god konservativ impuls å anerkjenne at mennesker ikke bare har ­materielle behov. Har man først en slik erkjennelse, må det naturligvis også få konsekvenser for hvordan man – kunnskapsbasert – innretter samfunnet.

For det andre er selve ideen om «brutto nasjonal livskvalitet»­ hentet fra Høyres partifeller i Storbritannia og Frankrike. ­Daværende Tory-leder David ­Cameron løftet tidlig fram behovet for alternative samfunnsmål.

«Kapitalismen er en motor for utvikling, og den har gitt oss enestående velstand og muligheter. Politikken trenger å finne (...) midlene til å oppfylle nasjonens lengsel etter en General well-­being som omfatter mer enn økonomisk velstand», sa Cameron i en sine mest kjente taler.

General well-being, eller brutto­ nasjonal livskvalitet, er imidlertid ikke bare noe drømmende britiske statsministre, kristendemokrater og grønne politikere driver med. BNP er en god målestokk for produksjon og økonomisk vekst, men sier lite om borgernes livskvalitet, samfunnets sosiale kapital og miljøets bærekraft. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har arbeidet lenge med alternativer til de økonomiske utviklingsindikatorene.

I 2009 satte en annen av Høyres­ partifeller, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, ned en kommisjon som skulle vurdere om dagens mål for økonomisk utvikling har relevans for samfunnets velferd, samt om disse er i tråd med økonomisk, økologisk og sosial bærekraft. Kommisjonen, som ble ledet av nobelprisvinneren i økonomi, ­Joseph Stieglitz, lanserte 30 anbefalinger for å forbedre målingen av livskvalitet og menneskelige framskritt.

LES OGSÅ: Er jeg som småbarnsforelder egentlig lykkelig?


Gjennomgangs­melodien er at det er «tøv» å måle folks «lykke».


Tid eller penger?

Mennesket kan ikke leve gode liv dersom ikke grunnleggende materielle­ og sosiale behov er dekket. Trygghet for at sykdom, arbeidsløshet eller alderdom ikke betyr fattigdom og sosial ekskludering er nødvendig for å oppleve livskvalitet.

Det er også grunn til advare mot å tro at politikken kan vedta «lykke». Folk har selv hovedansvaret for å skape gode liv for seg og sine. Man kan som kjent ikke komme løpende til kommunen med kjærlighetssorg.

LES OGSÅ: Danskene er verdens lykkeligste

Men et ensporet fokus på økonomisk vekst kan være til hinder for folks velferd og livskvalitet.

Kanskje vil folk heller ha mer tid sammen med familie og venner enn mer i lønn? Og kanskje er det viktigere å sikre et naturområde for framtiden enn å oppnå kortsiktig økonomisk vekst?

Det er påfallende at Høyre, som ellers har et nært og kjært forhold til mål- og resultatstyring, fnyser av MDG og KrFs forslag. Av alle andre partier på Stortinget, burde jo Høyre, med sin konservative, verdiorienterte og immaterielle ideologiske tradisjon, være de første til å hilse forslaget velkommen. I stedet møter de forslaget som visjonsløse revisorer. Kanskje er dette et uttrykk for at partiets økonomiske liberalister i stadig større grad preger Høyres idépolitikk?

«Mennesket, ikke milliarder», var Erna Solbergs slagord før forrige stortingsvalg. Det er et verdi­budskap som skaper forbindelseslinjer mellom konservative og kristendemokrater. Men dersom dette skal være mer enn ord til festtalene, må vi vite hvordan vi innretter samfunnet slik at enkeltmenneskers livskvalitet kommer først. Bak tanken om en brutto nasjonal livskvalitet ligger nettopp en erkjennelse av at menneskets verdighet er viktigere enn vekstrater og økonomiske nøkkeltall.

Som Robert Kennedy sa i 1968: «Bruttonasjonalproduktet måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter