Jeg er for tiden i pappaperm og er blitt en oppdagelsesreisende i mitt eget nabolag. Hver dag setter jeg seil, i metaforisk forstand, med barnevognen foran meg. Jeg går og går og går. Tidlig og sent. Opp og ned, bortetter og i ring. Slik holder jeg på, i tradisjonen etter Amundsen. Når været tillater det.

Men noen dager er mer spesielle enn andre. Forleden dag sto jeg ansikt til ansikt med en blå bil. Merket var av det unnselige slaget og den gjorde ikke annet vesen ut av seg enn at den sto parkert. Men idet jeg passerte den, og kastet et blikk i retning grillen, var jeg plutselig syv år gammel igjen.

En vidunderlig glede

Jeg fòr sammen, slått av det usedvanlige som plutselig fant sted. En vidunderlig glede som ikke visste om sin egen årsak.

Og da jeg fikk summet meg, var det borte igjen. Oppløst, vekke. Som en drøm som forsvinner idet du setter ord på den. Alt jeg visste var at jeg i et kort blaff hadde vært syv år gammel, og at denne pilasterblå bilen (og lukten av mild februar?) på en eller annen måte hadde noe med det å gjøre.

Neste dag la jeg derfor opp til den samme trilleruta, i håp om at bilen fremdeles sto parkert på samme sted. Og det gjorde den! Jeg fikk øye på den noen steinkast unna og skrudde opp tempoet.

Men da jeg kom frem, skjedde det ingenting. Jeg forsøkte å gjenskape vinkelen som dagen i forveien hadde kastet meg tilbake i barndommen, men til ingen effekt. Bilen stirret bare tomt tilbake, og siden har jeg ikke sett den.

Aldring som provokasjon

«Inni er vi alltid unge» er tittelen på Sissel Grans «aldringsmeditasjoner», som ble utgitt i fjor. En påminnelse om at virketrang, tiltakslyst og friske tanker ikke er forbeholdt de unge, og et nødrop i en tid der aldring nærmest er for en provokasjon å regne.

Boken er likevel ikke uten kritikere, blant disse forfatter Helge Torvund, som i Klassekampen 21. februar vil ha seg frabedt å bli pådyttet «ein slags tidstvilling som er ein tidlegare versjon av oss sjølv».

«Inni meg er eg ikkje alltid ung», protesterer han, og priser i stedet det merke etter liv som hans akkumulerte antall vintre her på jorden har gitt ham. Ja, om noe har han bestandig kjent seg eldre enn fødselsdatoen skulle tilsi, og så lenge han kan minnes har han søkt selskapet til folk som er atskillig mer tilårskomne enn ham selv. Og dessuten, som Jonathan Swift sa: «No wise man ever wished to be younger».

Ikke så ulikt den nylig avdøde forfatterkollegaen Jan E. Hansen, som pleide å proklamere at «jeg har vært trett siden renessansen», og som fant sitt åndelige og fysiske eksil i Den evige stad.

Å falle oppover

For min egen del setter jeg pris på både Sissel Gran og Helge Torvund. Gran fordi hun minner om at ferden fra ung til gammel først og fremst er preget av kontinuitet; og Torvund fordi han minner om at løsningen på «aldringens problem» ikke er å insistere på dens innslag av ungdommelighet, men i stedet å omfavne dens elde og potensial for å «falle oppover», slik fransiskaneren Richard Roth beskriver det i boken «Falling Upwards».

I dette spennet ligger løsningen på «eldrebølgen» så vel som vår tids ungdomsfetisjering – i en felles erkjennelse av hva som er aldringens omkostninger, men også gevinster. For aldring er forandring og svekkelse, ja visst. Men det er også sant at aldring er ivaretakelse og skjerping.

Lukten av krabbe

I beskrivelsen av våre indre «tidstvillinger» synes jeg imidlertid at både Gran og Torvund blir for skjematiske. Vår indre klokke er ikke en klokke som enten går for fort eller for sakte. Da hadde vi vært lenket fast i et lineært diktatur, uten evnen til å hoppe. Riktigere er det å si at det finnes koblinger på tvers av tid og rom, og at disse koblingene kan aktiviseres. For eksempel av en lukt, eller møtet med en bilmodell du hadde glemt at fantes. 

Slik er det iallfall for min egen del. Jeg er ikke kun 38 år gammel, som er min biologiske alder. Jeg er også 14 og 22 år gammel, og lukten av sjømat sender meg hver gang tilbake til en barndomsvenn i Mogopsvingen på åttitallet, der det bestandig luktet krabbe.

Atter andre ganger kjenner jeg på en tretthet som jeg tenker må ha vedvart siden renessansens dager.

Alle disse gestaltningene bærer jeg i meg, side om side. Eller riktigere: Det er de som bærer meg, og som gjør at det i det hele tatt er mulig å snakke om et «jeg».

En kostbar essens

Eller for å sitere verdens kanskje mest berømte litteraturscene enda en gang, der det plutselige møtet med en fransk dessertkake sender forfatteren tilbake til barndommen (jeg har tjuvlånt et sitat fra Proust lengre opp i teksten også – greier du å finne det?):

«Jeg førte mot munnen en skjefull te hvori jeg hadde latt en bit av madeleinekaken løse seg opp (…) den fylte meg med en kostbar essens, eller snarere: denne essens var ikke i meg, den var meg.»

 

Håvard Nyhus er gjestekommentator i Vårt Land. Han er til daglig vaktsjef i NRK Vestland.