Mer enn Trump

«Vil du ikke ha noen sex-historier om Bill Clinton?» Spørsmålet fikk jeg da jeg dekket valgkampen i USA i 1992. Det var en representant for Christian Coalition som kom med tilbudet da jeg besøkte deres valgkampkontor i Washington DC.

Fjernsynsevangelisten Pat Robertson prøvde å bli presidentkandidat for det republikanske partiet i 1988, men tapte for George H.W. Bush. Robertson hadde bygd opp en formidabel valgkamporganisasjon, mye basert på evangelikale kristne. Det var denne som i 1989 ble omgjort til Christian Coalition.

Målet for organisasjonen var å erobre det republikanske partiet innenfra. I 1997 kåret tidsskriftet Forbes koalisjonen til USAs sjuende mektigste politiske organisasjon. I dag må det konstateres at de lyktes.

Bill Clintons kvinner

Det var altså en medarbeider i denne organisasjonen som i 1992 syntes sex-historier om Clinton burde interessere representanten for en liten kristen avis. Jeg takket pent nei. Innerst inne var jeg frastøtt over at de trodde jeg ville drive med den slags journalistikk.

Kvinnehistorier var utvilsomt Bill Clintons svakhet. Men det var ikke før i 1998 at hans motstandere lyktes med å få has på ham med en av dem. Da han avla vitnemål for en storjury som etterforsket en annen sak om upassende seksuell kontakt, ble Clinton spurt om sitt forhold til en ung praktikant i Det hvite hus som het Monica Lewinsky. Han nektet for å ha hatt sex med henne.

Uheldigvis for Clinton hadde etterforskeren bevis for det motsatte. Clinton ble stilt for riksrett for å ha løyet for retten. Riksretten frikjente ham i en politisk avgjørelse - akkurat som Trump ble politisk frikjent i riksretten i fjor.

Presidenter og moral

Selv om riksretten altså dreide seg om løgn, ble den i offentligheten oppfattet som en strid om presidentens moralske vandel. Demokratene hevdet at republikanerne brukte moralisme i en politisk kampanje, og hevdet at presidentens seksualliv var en privatsak. Men mange, og særlig de konservative kristne, mente Clinton hadde vist seg moralsk uskikket til å være president fordi han hadde en umoralsk oppførsel på det seksuelle området.

Med dagens Me too-briller ville Clinton neppe hatt en sjanse. Han var tatt i å misbruke sin stilling til å oppnå seksuelle tjenester fra en underordnet som dessuten var langt yngre enn ham. Men demokratene som nå hisser seg opp over Donald Trumps forhold til kvinner, mente for tjue år siden at man ikke skulle moralisere over slikt.

Trump frikjennes

Men sannelig roper det høyt om dobbeltmoral også i den kristenkonservative leiren. Ut fra hva de sa om Clinton, skulle man tro Trump hadde tapt sine sjanser der i gården da han skrøt av å tvangskysse og beføle kvinner. Hysjpenger for å få prostituerte til å la være å fortelle om forholdet til ham, skulle også få alarmen til å gå.

Men nå har de konservative på republikansk side overtatt demokratenes argument fra tjue år siden: Personlig livsførsel spiller ingen rolle for om en president er skikket. Det avgjørende er at han gjennomfører de politiske sakene de synes er viktige, og viser en fast holdning mot radikale krefter som de mener vil rive ned det kristne fundamentet for samfunnet.

Forhatte

Bill Clinton var ikke den første presidenten med tvilsomme kvinnehistorier. John F. Kennedy var langt verre. Men ingen fant på å bruke dem mot ham. Han var for populær.

Bill Clinton - og også Hillary - var derimot forhatt blant en del amerikanere. Hillary ble rammet av motviljen mot ambisiøse kvinner. Men ekteparet ble også sett som representanter for den kultur-radikale agendaen de kristenkonservative gikk til kamp mot.

Fra og med Bill Clinton har alle amerikanske presidenter møtt ikke bare politisk motstand, men blitt personlig forhatt.

Ødelegge selskapet

Like før valget i 2004 var jeg invitert i bryllup i USA. Før festen ga vertskapet beskjed om at det ikke var lov til å snakke om George W. Bush. Da var man redd gjestene ville ryke i tottene på hverandre og ødelegge festen.

I dag kan det virke merkelig at Bush var så omstridt. Det handlet mye om Irak-krigen, som også delte det amerikanske folket. Men hans nære forhold til de konservative kristne bidro nok til at han var en rød klut for de på venstresiden. Han var jo også et uttrykk for at den kristne høyresida hadde overtatt det republikanske partiet.

Rasismen

Barack Obama ble også betraktet om en farlig radikaler. På høyresida ble helsereformen hans betraktet som renspikka kommunisme.

Men når Obama ble forhatt, har det klare rasistiske elementer. Mens mange så valget av ham som seier over den hvite overmakten, var det nettopp det som traff så hardt blant en del av den hvite befolkningen. De opplevde det som Amerika ble tatt fra dem. Det er mye av dette som klinger i Donald Trumps slagord «Make America great again».

Trumps splittelse

Mens alle forgjengerne har sett det som et mål å få flest mulig med seg, har Trump satset på splittelsen som en mulighet til å vinne tilhengere. For ham er det et bevis på at han lykkes når motstanderne reagerer så heftig på ham.

Men splittelsen i USA begynte ikke med Trump, og det kommer ikke til å ta slutt med ham. Til det er motsetningen blitt altfor dype.

HØR VÅRT LANDS PODCAST:

[ God Bless America med Bratberg og Ruth Einervoll Nilsen ]

LES OGSÅ:

[ Ut mot Trump: Dette må ta slutt ]

[ Une Bratberg: Kampen om historiefortellingen ]

[ Erling Rimehaug: Altfor ofte framstilles det kristne innslaget i amerikansk politikk som en høyre-orientert sak ]

[ Berit Aalborg: De som støtter Trump ]

---