Mener ærlighet om livet kan redde liv

Allerede i september ga hun beskjed. «Jeg vil gjerne ta en frivillig 
vakt julaften. Eksen skal ha ungene denne julen.»

Det var lett å si ja og ikke vanskelig å forstå henne. Hun visste ikke hvor hun skulle være jul­aften og hadde ikke lyst til å sette vennene sine i forlegenhet. Hvis de spurte henne hvor hun skulle feire julaften, kunne hun svare. Hun hadde en plan, de trengte ikke å invitere henne. Eller enda verre, tenk om ingen kom på å invitere henne?

Ensomheten har mange ­ansikter. Stadig flere nordmenn bor alene. Tallet på enslige og enslige forsørgere øker. Nesten halvparten av dem som bor ­alene, er plaget av ensomhet, opplyser Folkehelsemeldingen 2014-2015. Men enslig er ikke det samme som å være ensom. Det er det grunn til å understreke.

Mange trives alene eller lever et aktivt sosialt liv som gir anerkjennelse, respekt og opplevelse av omsorg og kjærlighet.

Den ensomme derimot, føler savn av kontakt med andre og mangler en slik sosial støtte. Den ensomme har ikke selv valgt å være alene. Det er ikke bra. Helse­ministeren uttalte tidligere i år at ensomhet er like helsefarlig som å røyke, fordi ensomhet er en viktig årsak til tapt livskvalitet og for tidlig død.

Bakgrunnen er at ensomme er mindre aktive og har en mer usunn livsstil, kommer det frem i undersøkelsen Social Relation­ships and Mortality Risk: A Meta-analytic Review fra 2010, som utforsker sammenhengen mellom sosiale relasjoner og dødelighet.

LES OGSÅ: Overbevist om et liv etter døden

Dreper livsmotet

Det overrasker ingen at det er gode ­belegg for å peke på en forbindelse mellom ensomhet og selvmord. ­Totalt er det mer enn 500 mennesker som hvert år tar sitt eget liv, og ifølge Folkehelseinstituttet forsøker minst 5.000 uten å lykkes.

Årsakene til at noen velger å avslutte sitt eget liv er mange og kompliserte, men for flere spiller opplevelsen av å være helt alene en viktig rolle. Å føle seg uendelig forlatt gjør det vanskelig å se en vei ut av dyp fortvilelse. Det er grunn til å stå sammen, omfavne de mest utsatte og fremme livsmot og livsglede.

Hvordan kan vi gjøre det – hvordan leve ærlig og åpent om livets sårbare sider?

Det er selvsagt ikke ett enkelt­ svar på dette, men retningen er allmenn og jordnær. På vei inn i julehøytiden med fokus på glede og varme er antydningen følgende:­ Mer ærlighet og varme – det rekker lengst og ­varer lengst. Jeg vil derfor peke på noen viktige påstander om å leve ærlige liv:

Livet er skjørt

1. Alle trenger en å prate fortrolig med. Vi er alle sårbare og trenger noen som ser og støtter oss. En dag er det jeg som trenger en skulder å gråte på, en annen dag er det du. Felleskap som oppmuntrer til ærlighet om eget liv ved å være åpen om følelser, er sunne felleskap.

Psykolog Gry Stålsett ved ­Modum bad har pekt på at det er viktig å minske avviket mellom hvordan vi virkelig har det og hvordan vi sier at vi har det. Det hjelper oss til å bevare en god «mental hygiene». Ingen er unntatt – livet er skjørt, det bør vi erkjenne og være ærlig om.

LES OGSÅ: Syrisk prest ber om brød, ikke bomber

Bekreftende fellesskap

2. Utenforskap er farlig, vi trenger å høre til. Vi har alle behov for bekreftelse og tilhørighet. Følelsen av utenforskap er farlig, det er en vond form for ensomhet. Den kan være en konsekvens av tilfeldigheter som arbeidsløshet og sykdom eller den kan ramme dem som utsettes for hensynsløs mobbing og hatytringer.

Mange vil mene at vår tid roper 
på en mobilisering av bekref­tende fellesskap med toleranse for og anerkjennelse av mangfold og ulikhet. Helt fra Aristoteles tid er fellesskapet beskrevet som grunnleggende viktig for menneskene: «... fordi mennesket har behov for andre, det mennesket som er selvtilstrekkelig kan ikke være menneske, men må være ‘et villdyr eller en gud’», sier han.

Mennesker flest trenger fellesskap for å få bekreftet verdighet og aksept. Å bli utstøtt rammer derfor det mest grunnleggende menneskelige — behovet for å høre til.

Følg oss på Facebook og Twitter!

God nok

3. Glem janteloven «Du skal ikke tro du er noe», lyder janteloven. Professor Per Fugelli har de siste årene talt loven som ligger nedfelt i våre nordiske gener midt imot. Han oppfordrer oss til å være mer glad i «god nok». Den viktigste mobiliseringen for å stoppe utstøtelse og utenforskap er å tenke akkurat dette:

Jeg er god nok med evnene­ mine og historien min, men også med nederlagene og tapene mine, med det utseende og den helsen jeg har, med det handlerommet økonomien min tillater og alt som er mitt. Det er godt nok. Dette må vi møte verden med, og vi må invitere andre til å våge å møte seg selv med – jeg er god nok som jeg er.

Mot til å by på seg selv

Oppsummert handler julens budskap om fellesskap og glede for hele folket. Jeg tror vi sammen kan være med på å bygge felles­skapet og fremme gleden ved å være ­ærlige om livet. På den måten kan 
vi forebygge ensomhet også for dem som har mistet alt livsmot. 
 Samtidig må vi ikke glemme at den aller viktigste aktøren for å gjøre noe med eget liv, er oss selv.

Den unge moren som ville sitte vakt på julaften minner oss om dette. Det er risiko forbundet med å ta et slikt initiativ. Selvsagt. Enten det er å by på seg selv slik den unge moren gjorde,­ ringe en venn, eller for den saks skyld slå et nummer til en anonym krise­tjeneste. Dikteren Hugh Prathers har i diktet «Only a person who risks is free» satt ord på det, her fritt oversatt:

Å gråte er å risikere å bli ­oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke bli elsket tilbake.

Å leve er å risikere å dø.

Det er en god gave til seg selv i julen å love mer ærlighet om ­ensomhet – mer ærlighet om livet.