Verdidebatt

La de søteste komme til meg

Politiske partier, organisasjoner og aktivister har en ting til felles; de vet at for å mobilisere må de spille på strengene som får oss til å vibrere. Og det er én gruppe selv de sureste ikke kan være i mot.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Anne Håskoll-Haugen

Frilansjournalist

«Vi krever at du som utenriksminister tar initiativ til en felleseuropeisk løsning for å evakuere alle barnefamilier og enslige mindreårige fra Moria. Dette er en humanitær krise som bare kan løses politisk. Ingen flere barn bør lide på din vakt!»

Dette var oppfordringen fra kampanjen «Hent barn ut av Moria». Debatten om hvilket ansvar Norge skal ta overfor barna i Morialeiren går hett. Flyktningpolitikk handler om mye. Men ikke minst handler det om hearts and minds.

La de søteste barna komme til meg

Hvem fortjener å få komme til dette landet som vi selv synes er så fantastisk? Noen mener mange skal få komme, andre absolutt ingen, og noen mener et antall midt i mellom de to. Men alle kan uansett ikke komme. Derfor får det bli dem vi synes mest synd på.

Så begynner vi å rangere; Barn? Ja, de er uskyldige. Men de kan jo ikke komme uten foreldrene, hvis de har, så da får det bli barnefamilier. Gamle mennesker er vel ok, men de vil jo ikke greie å integrere seg, jobbe - men det er i hvert fall litt synd på dem. Mennesker med funksjonsnedsettelse burde få komme, men det blir jo litt dyrt. Tenåringsgutter med pusebart? Ikke så bra. Unge enslige menn? Helst ikke. Men la de minste og søteste barna komme til meg!

Anne Håskoll-Haugen er frilansjournalist

Anne Håskoll-Haugen er frilansjournalist

Vår hang til å rangere

Dette er stikk i strid med det vi påstår er typisk norsk; likeverd! Var det ikke det vi var enige om? Det står i loven. Også humanitær hjelp er innrettet slik at vi ikke skal skille på folk – alle har rett på hjelp, uavhengig av rase, kjønn osv.

Men at vi har en hang til å rangere, tyter frem overalt. Som når Hadia Tajik forsvarer Aps flyktningpolitikk i en kronikk i Vårt Land 22. april. Hun skriver: «For oss er et barn i Bekaadalen like mye verdt som en ungdom på Lesvos.» Men er ikke det ganske opplagt? Du skal stake ganske langt utenfor skisporet for å verdivurdere barn fra ulike steder opp mot hverandre som om de var leiligheter. Ville vi om skolepolitikk ha skrevet: For oss er et barn i Gudbrandsdalen like mye verdt som en ungdom i Oslo? Jeg tror ikke det.

Vi vil helst ha jentebarn

Problemet er at vi mennesker er mer styrt av følelser enn av lovtekster. Aktivister, politikere og organisasjoner må snakke et språk som treffer de riktige strengene, de som får oss til å vibrere. Bistandsorganisasjonene som samler inn penger vet dette godt: Barn gir penger i kassa.

For noen år siden skrev jeg en sak i Bistandsaktuelt hvor tallenes tale var klar: Som eneste organisasjon i Norge lar Plan giverne sine velge fadderbarn ut fra kjønn, alder og nasjonalitet. Og det er ikke tenåringsgutter med pubertetsbart som er mest populære. 90 prosent av de som velger vil ha jentebarn i alderen ett til fem år.

Plan forsvarte seg med at pengene likevel ikke gikk rett til fadderbarna – organisasjonen fordeler dem på de som trenger det. Så da koker det hele ned til markedsføring. Det er giverne som rangerer – ikke organisasjonen. Og giverne, det er oss.

Noen har kalt dette «the cutness factor». Barn er søte og utløser omsorg, en evolusjonsmessig tilpasning: hvis du er skjønn, vil noen plukke deg opp og gi deg mat. Miljøorganisasjoner benytter seg av samme logikk; WWF har en myk eukalyptusetende bjørn som logo, ikke en blank bille. Uten innsekter stopper verden, men en panda er lettere å rekruttere medlemmer på.

LES OGSÅ: Moria–barna er gutar frå Afghanistan

Barn er sårbare, men alltid mest?

Organisasjoner har givere å forholde seg til, politikere har velgere, og aktivistgrupper må rekruttere massene hvis de skal nå igjennom med kravene sine. Fellesnevneren for å få folk fra ulike sider av det politiske landskapet til å møtes på midten er barn.

Å hente barn som har det vondt er spiselig for dem som ikke egentlig vil at noen flyktninger skal komme til landet, barnefamilier er ok for dem som mener at bare noen skal få komme, og de som vil ta inn mange flyktninger skjønner at de må nøye seg med den gruppen som de andre to kan godta.

Barn er selvsagt sårbare - dette er ikke bare retorikk. Og selv om vi i henhold til humanitære prinsipper ikke skal skille på hvem vi hjelper, handler det også om å beskytte de aller mest sårbare gruppene. Men er barn alltid de mest sårbare? Hva med en ung, ugift kvinne på 22 år – utsatt for overgrep og tvangsgifte. Og en gutt på 19; utsatt for rekruttering til vold og krig, utsatt for overgrep han også. De minste barna kan like gjerne være de som faktisk til en viss grad blir beskyttet, i kraft av nettopp å være små barn. Ikke at situasjonen deres er lett for det, langt i fra.

Mickan fra Solsidan sier det best

For en del år siden var det mye ståhei fordi noen mente det var et problem at asylsøkere løy på alderen sin. De sa de var under 18, men var i virkeligheten kanskje 23 eller 25. Det ble foretatt medisinske undersøkelser av knokler i hånden – og til og foreslått underlivsundersøkelse for å fastslå hvor gamle de var. Man kan jo spørre seg hvem som var problemet – ungdommene som løy, eller landet som bare ville hjelpe de som var unge nok.

Mennesker er skrøpelige vesener. Ingen liker å innrømme at vi rangerer, det skal vi jo ikke, det er galt. Det er galt! Likevel gjør vi det – hele tiden.

Den svenske tv- serien Solsidan sier det best: I sesong tre har den velstående og vakre Mickan bestemt seg for å sponse et fadderbarn fra et fattig land. Bildet vil hun henge på kjøleskapet for å vekke mannens omsorgsevner. Forundringen er stor når hun mottar et bilde av en øst- europeisk sykelig tenåringsgutt i posten. Hun griper en motekatalog, sakser ut en skjønn, liten jente med afrikanske krøller, rammer henne inn og plasserer det sammen med resten av familiebildene. Gutten havner i søpla.

Barnet som symbol

Barnet har en spesiell posisjon i som symbol i mange kulturer og også religioner; renhet, nytt liv, gjenoppstandelse. En ny begynnelse. Å hente små barn som lider er viktig, også symbolsk. Men det er god grunn til å huske på at det er mennesker som har funnet på at barndom og ekstra beskyttelse har 18-årsgrense. Det er teori – ikke virkelighet.

LES MER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt