«Ja, tøs du var den verste av dem alle. Et hakekors skal brennes på din skalle.»

Det skrev «X» i et leserbrev i Arbeiderbladet 29. mai 1945.

Den moralske indignasjonen som «gode nordmenn» tillot seg overfor disse kvinnene, er en skamplett i norsk historie.

At dette skjedde – ikke bare i Norge – forteller noe om hvordan kvinnen og kvinnens seksualitet blir vurdert. I krig «eies» kvinnen av nasjonen og fellesskapet, ikke henne selv.

Det moralske totalansvaret hviler på hennes skuldre når regninga skal gjøres opp.

Bare ordet «tyskerjente» gir signaler om at hun ikke lenger er norsk, men tilhører en tysker. Hun blir i selvet ordet byttet fra norsk til tysk. Og med betegnelsen «tyskertøs» blir hun til og med redusert til en uanstendig, løs kvinne som solgte nasjonens ære til fienden.

Seksualmoralen

Det var ikke de som hadde skodd seg økonomisk under tyskernes okkupasjon, som ble skamklippet og satt i gapestokken i 1945.

Selv om seksualmoral også var brennbart da den norske Tysklandsbrigaden ble sendt til det alliertokkuperte Tyskland i 1947, var det med motsatt fortegn.

Soldatene skulle nemlig få med seg to pakker kondomer hver. Det var forbudt å fraternisere med tyskerne, men kondomer skulle soldatene likevel ha på rede hånd i lommene.

Reaksjonene over denne «sedløysa» var svært sterke. Men likevel: Det var ingen – eller i hvertfall få – som hadde noen illusjoner om at soldater ikke kom til å møte tyske kvinner og «fraternisere».

Altså: Selv om det var galt, regnet man med at det ville skje. Da var det best å være føre var.

Skjerme guttene

Forsvarsminister Jens-Christian Hauge forsvarte utdelingen av kondomer. «Ikke minst er det nødvendig å tenke på å skjerme guttene mot kjønnssykdommene når de kommer til Tyskland», sa han i en av mange debatter om temaet på Stortinget.

De unge norske mennene skulle beskyttes, selv om de gjorde noe mange mente var umoralsk. Det er ganske annerledes enn behandlingen av tyskerjentene i etterkrigstiden.

Kampanjen «Folkebrevet mot preventivene» samlet 440.000 underskrifter, men det hjalp ikke. Kristne organisasjoner og ikke minst Kristelig Folkeparti gikk i bresjen i et moralpolitisk basketak som varte i mange år – både på Stortinget og i avisene.

«En må lukke øynene for livet selv og for virkeligheten hvis en tror at ungdommen, soldatene, kan tvinges til seksuell avholdenhet. Det lar seg ikke gjøre, og har aldri latt seg gjøre i noen tid» sa Arne Torolf Strøm (Ap), representant fra Akershus.

Olav Svalastog (KrF) fra Telemark sa at «Skal det no bli lovleg å drive ein trafikk som før berre måtte halda til i mørkret, då har vi ikkje ljose tider å venta her i Noreg.»

(Sitatene er hentet fra en artikkel i Aftenposten med sitater fra stortingsdebattene i denne tiden. Les den her)

Hvilken signaleffekt?

Så kan man diskutere om forargelsen over kondomene handlet om seksualmoral, eller om den signaleffekten kondomutdeling ga om samkvem med tyske kvinner, som Geir Stian Ulstein skriver i boken Tysklandsbrigaden: Til fiendeland for freden.

I alle land blir kvinner som ligger med en okkupant sett på som forrædere. Kvinnen er symboler for nasjonen. Når de «svikter», er den moralske fordømmelsen knallhard.

Det er forskjell på hvordan tusenvis av «tyskerjenter» ble behandlet i forhold til menn som hadde kontakt med fienden.

Den danske forfatteren Anette Warring, som har har forsket på «tyskerjenter», mener tvangsklippingen av dem var motivert av nasjonalisme, sjalusi og kjønnsmoral.

Mistet retten til å bo i Norge

Det var ikke før på slutten av 1990-tallet at det ble kjent at mange mistet jobbene sine da freden kom i 1945, ble internert i leirer under svært dårlige forhold, som på Hovedøya utenfor Oslo, og ble deportert til et fullstendig krigsknust Tyskland. Statsborgerloven ble endret med tilbakevirkende kraft, slik at norske kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, mistet sitt norske statsborgerskap. Det er anslagsvis 10.000 barn som også har betalt prisen for samfunnets fordømmelse over mødrenes valg. Og straffen ble de aldri kvitt.

Loven gjaldt kun for kvinner

Loven gjaldt kun kvinner. De 28 mennene som hadde giftet seg med en tysk kvinne under eller etter krigen, beholdt sitt statsborgerskap og ble heller ikke utsatt for andre reaksjoner.

Under krigen vedtok den norske eksilregjeringen til og med en bigamilov, som gjorde at nordmenn i utlandet som hadde funnet seg en ny kjæreste, kunne få innvilget skilsmisse uten at kona hjemme fikk vite om det.

Få okkuperte land reagerte strengere enn Norge mot «tyskerjentene».

Denne historien er det viktig å fortsette å fortelle. Norges behandling av kvinner og barn er ikke noe å være stolt av.

I år er det 75 år siden 2. verdenskrig var over. Her er noen forslag til reportasjer – både om om freden og krigsårene.

«Tante Gudnys» krigsfortelling ble dysset ned: Det kunne blitt et annet liv og en annen historie

Her kan du ser bilder fra 8.mai 1945 fra ulike steder i Norge. Flaggene ble hentet ut fra skuffer og skap og de forhatte blendingsgardinene ble revet ned og brent

• Krigens skjebner er utallige, Renia Spiegel er en av dem. Ungjenta skrev dagbok som ikke ble oppdaget før 70 år etter at hun ble drept. Og allerede i 1919 forsto Alfred Wiener at det kunne gå fryktelig galt for jødene i hans elskede Tyskland. Så startet han å samle beviser for forfølgelsen. I