Kunnskap er veien 
videre

Tiden er en venn, men den leger ikke alle sår, skriver psykolog Atle Dyregrov i en kronikk. Han beskriver tidens dobbelthet – at et tap både kan føles som et øye­blikk og en evighet siden.

For første gang siden 2011 blir det i år AUF-leir på Utøya. Der er minnestedet ferdig. I dag åpner informasjonssenteret om terrorangrepene og byggearbeidene i regjeringskvartalet.

Naturlig

Denne dagen vil ­alltid være en dag for å minnes de som mistet livet, og sende ekstra tanker til dem som mistet sine kjæreste. Men fra og med neste år, vil det kun bli offisielle markeringer av 22. juli på runde år.

LES OGSÅ: 10 AUFere som skal på Utøya i år

Det er en naturlig utvikling.

Sorg forandrer seg, akkurat som mennesker forandrer seg. For alle som var nær tragedien, er fire år kort tid, kanskje bare som et øyeblikk siden. For andre er fire år lenge.

Men vi har likevel alle historier. På ulike måter har 22. juli festet seg til kroppen og tanken – også hos de som ikke mistet noen. Fire år etter denne dagen er mange ord skrevet og sagt, men like mange ord står igjen.

Oklahoma

Nettopp det poenget understreker historieprofessor Edward Linenthal. Han skrev boken The unfinifshed bombing om hvordan Oklahoma City taklet tragedien som rammet dem i 1995. For 20 år siden plasserte Timothy McVeigh en bilbombe inntil den føderale bygningen i byen, og drepte 168 mennesker. Blant dem var 19 barn som befant seg i barnehagen i bygget.

LES OGSÅ: Heidrar terroroffer med monument

Han mener ordet «helbredelsesprosess» ble brukt for mye i tiden etter angrepet. Som om det er en rettlinjet vei å komme seg videre på, fra stadium til stadium, steg for steg. Mange snakket om å få en «avslutning».

– Støvet hadde nesten ikke lagt seg etter 11. september før folk begynte å snakke om helbredelse. Dette har hindret oss i å høre på historiene fra folk som ble berørt, og reflektere over dem, har han uttalt til Vårt Land.

Ikke glemme

For vi kan ikke «avslutte» en tragedie. Men vi kan gå videre, uten å glemme.

Og vi kan lære. Derfor er det viktig å ha et sted også for det. Læresenteret, som åpner i dag, har fått kritikk for at de blant annet viser fram restene av bombebilen. AUF-leder Mani Hussaini og Lisbeth Røyneland, leder for Nasjonal støttegruppe, skriver i en kronikk at det ikke er virkemidlene som gjør utstillingen sterk, men hendelsen i seg selv.

«Det var ikke en naturkatastrofe som rammet oss. Det var et politisk motivert angrep fra en høyreekstrem terrorist,» skriver de.

Likevel vil det være ulike reaksjoner og meninger på hva som er riktig å ha med.

LES OGSÅ: – Forsoning er individuelt

Kunnskap

De understreker hvor viktig det er å møte ekstreme holdninger med kunnskap.

Lurer du på hvorfor det er vesentlig med kunnskap, er det bare å ta en titt på kommentarfeltene i debatter eller artikler om 22. juli og Utøya: Det kryr av konspirasjonsteorier, hatske uttalelser og skremmende holdninger.

Hets og rasisme må møtes med kunnskap og klokskap. Vi kan ­bidra med det, ved ikke å glemme.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Felles

22. juli er en del av vår felles historie. Alle husker hva de gjorde og hvor de var den dagen. Det betyr samtidig at det er et hav av ulike reaksjoner, minner og følelser knyttet opp til i dag - og tiden etterpå. Sorgen er privat og den er offentlig, individuell og kollektiv. Den beveger seg på mange plan.

– Det er mange som nå har en forferdelig vond helg, der alle minnene på nytt strømmer på, og der tapet blir ekstra påtrengende, skrev Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug på denne tiden i 2012. Jeg gjentok dette sitatet i en kommentar 22. juli i fjor. Og igjen i år.

For det er sånn i år også. Sannsynligvis vil det alltid være sånn.