Anders Breidlid
Professor i internasjonal utdanning og utvikling, OsloMet
Ingen vil bagatellisere den krisa som Norge og resten av verden er i på grunn av koronaviruset. Samtidig er det grunn til å minne om at Norge er i en uhyre privilegert stilling til å takle krisa sammenlignet med land i det globale Sør. Norge pøser inn flere hundre milliarder for å begrense de verste skadevirkningene, mens mange land, for eksempel i Afrika, ikke har de samme muligheter.
Lav utdanning
Selv om ikke viruset har rammet Afrika sør for Sahara med fullt trykk ennå, er det grunn til stor bekymring hvis pandemien slår til slik som i Europa. Foruten dårlig økonomi vet vi at helsetjenestene er på et helt annet nivå enn her hjemme. Hvordan skal sykehusene behandle de koronasmittede når det verken finnes nok utstyr eller helsepersonell i disse landene? Og ikke minst, hvordan kan folk hindre smitte når mange millioner ikke har rent vann til håndvask og bor tett i tett i de store byene?
Og hva med folk på landsbygda der majoriteten av befolkningen bor, og der flesteparten ikke har tilstrekkelige lese- og skrive-kunnskaper til å forstå budskapet fra myndighetene?
I Etiopia er mine etiopiske kollegaer på universitetene svært bekymret for nettopp dette: Folk på landsbygda (80 prosent av befolkningen) er fattige, og har svært lav utdanning. De vil ha problemer med å få med seg myndighetenes budskap, og også å gjennomføre de tiltak som er nødvendige. Den samme bekymringen hører jeg fra flere andre land. En e-post fra en student Uganda i går sier sitt: «Vi er svært, svært bekymret fordi beredskapen ikke er den samme som i Norge.»
Det er viktig nå, som utviklingsminister Ulstein gjør, å øke bevilgningen til nødhjelp og gi organisasjonene større fleksibilitet i bruk av humanitære midler i møtet med koronakrisa. Men det er også viktig at en tenker langsiktig for å gjøre landene i det globale Sør mer bærekraftige i forbindelse med framtidige kriser.
LES OGSÅ: De er støttet av norske bistandskroner. Nå står de i fare for å miste jobben
Lite oppmerksomhet
FNs bærekraftsmål skulle bidra til å gjøre land i sør mer robuste, men også før koronakrisa var det klart at målene neppe lar seg realisere innen 2030. Verken de nasjonale regjeringene i det globale Sør, Verdensbanken og IMF, UNESCO og UNICEF eller NGO-ene har gjort et taktskifte i tiltakene som gjør måloppnåelse realistisk.
Selv om vi akkurat nå er hundre prosent opptatt av å takle utfordringene på hjemmebane, håper jeg at vi etter hvert kan heve blikket og tenke nytt om hvordan Norge og andre rike land kan bidra til å gjøre landene i for eksempel Afrika sør for Sahara mer bærekraftige, selv om hovedansvaret ligger på landene selv.
Dessverre er det liten debatt i norske medier om den ideologiske og kunnskapsbaserte innretningen på bistanden. Særlig er det grunn til å være kritisk til hvordan Norge og andre land i Nord kanaliserer mye midler via multilaterale organisasjoner med Verdensbanken i spissen. I perioden 2013–2018 fikk internasjonale organisasjoner tre ganger så mye midler fra den norske stat som norske NGO-er. Denne skjeve fordelingen er problematisk, og Riksrevisjonen var i sin siste rapport svært kritisk til de multilaterale organisasjonene: «Beslutningsgrunnlaget er bedre dokumentert for støtte til bilaterale prosjekter enn til multilaterale organisasjoner.» Ikke minst får Verdensbanken sterk kritikk.
Trenger nytenking
Som kjent er Verdensbanken en amerikanskstyrt låneinstitusjon som gjennom tiår har gitt lån til å dekke langsiktige finansieringsbehov i det globale Sør. Problemet er imidlertid er at bankens strenge utlånsvilkår er styrt etter nyliberalistiske prinsipper, og at det er lite, om noe, som tyder på at Verdensbankens intervensjoner i Afrika sør for Sahara i særlig grad har tjent mottakerlandene. I stedet er det USAs egne interesser som har vært i fokus, og tvunget mange afrikanske land til å legge opp politikken etter Verdensbankens ideologiske og nykoloniale kjepphester.
Siden landene i Afrika sør for Sahara neppe har blitt mer bærekraftige etter Verdensbankens mangeårige aktiviteter, er det viktig at Norge og andre vestlige land tar tilbake styringen over bistanden til det globale Sør slik at landene på sikt kan være mer robuste til å håndtere kriser som vi i dag er vitne til. Her kan og bør NORAD spille en nøkkelrolle, men det forutsetter en dyptgripende nytenking av bistandens ideologiske innretning.
LES MER:
[ Samlivspanelet: – Det er blitt spådd både skilsmissebølge og babyboom. Jeg håper det blir babyboom ]
[ Utviklingsministeren: – Det blir mindre bistandsmidler for pengene når kronen er så svak som nå ]
[ Hjertesyk Tore Rem er i isolasjon – vender seg mot bøkenes langsomme fellesskap ]
