Hans Eskil Vigdel

Stipendiat ved VID vitenskapelige høgskole og jogger

I et innlegg i Dagsavisen skriver politisk redaktør Lars West Johnsen til oss joggere. Overskriften lyder: «Til dere jævla joggere. Gå en tur i ro eller løp langs riksveien, egoister». Det er jo noe å tenke på når det blir trangt om plassen på turstien, selv om det er unødvendig å banne, det er dårlig språk.

Folk trenger å lufte seg

Det er intenst å være hjemme og inne hele dagene når man har barn. Selv for en introvert. Alt med måte, får en si. Derfor er det utrolig viktig for meg å komme meg ut på kveldene for en joggetur. Nå har jeg jo mistet de daglige sykkelturene til jobb og har behov for å holde meg i form.

Nå som det er pandemi – bare å si ordet føles surrealistisk – og vi skal ha minst en, helst to meters avstand, byr det på noen utfordringer å unngå smitte når en jogger. For den lokalkjente er min faste løype blitt langs elva i Sandvedparken i Sandnes, opp til Ganddal og tilbake. Eventuelt en kortere versjon av samme rute. Folk går tur der og jeg har registrert at flere går nå som det er koronatid, folk trenger å lufte seg. Men jeg vil verken smitte andre eller bli smittet. Så jeg gjør det jeg kan for å holde avstand. Problemet er at veldig mange tilsynelatende ikke bryr seg, eller forhåpentligvis bare glemmer seg ut.

Jeg går på veggen hjemme

Jeg skulle ønske jeg hadde et lysende skilt over hodet som sa: «Smittefare - hold avstand» og en slags megafon til bruk hver gang jeg kommer løpende bakfra. «Pass opp, smittefare. Vik unna». Når jeg selv ikke har mulighet til å vike unna. Men slikt utstyr er ikke særlig praktisk når man jogger. Og jeg føler meg som en rimelig kjip fyr når jeg roper «unnskyld, hold avstand» eller gestikulerer at de må flytte seg. Det har jeg sluttet med nå, orker ikke mer. Så hva er løsningen?

Jeg stiller meg et skikkelig irriterende, men nødvendig spørsmål. Er joggingen viktig nok til å utsette seg selv og andre for smittefare? Isolert sett, neppe. Jeg forsvarer meg selv likevel med at jeg holder på å gå på veggen hjemme og at jeg trenger det rushet joggingen gir. Vi har to små og det er hardt for enhver familie i disse dager, stuck sammen hele døgnet. Så for at jeg skal beholde min mentale helse og strekke til som partner og pappa må jeg lufte meg, og aller helst jogge. Jeg blir glad, gleden smitter.

LES OGSÅ: Samlivspanelet: «Karantene-hjelp! Jentene våre er rett og slett slemme mot hverandre»

Holder pusten

Så hvordan kan jeg utføre oppdrag «holde seg mentalt frisk i koronaens tid» på en forsvarlig måte? Jeg har ikke et lysende skilt, heller ikke en megafon og jeg orker ikke de kjipe blikkene folk sender når jeg skjenner på dem. Og hvorfor skal jeg «komme her og komme her». I tillegg ønsker jeg ikke å minimere mine medmennesker til potensiell smitte, de må jo lufte seg de og. De som går og de som sykler, for den saks skyld.

Hva er løsningen min? Jo, jeg holder pusten når jeg nærmer meg andre og det blir for trangt, og holder den til jeg er kommet godt forbi. I tillegg holder jeg meg så langt unna som fysisk mulig. Det er ikke særlig behagelig å holde pusten når man jogger, men hva gjør man ikke for å få lov til å jogge i koronaens tid.

Kjeft hjelper ikke

Min oppfordring er denne, hold pusten og løp i vei, men hold god avstand. Vi må ta hensyn til hverandre, både joggere, turgåere og syklister. Jeg skulle ønske at folk konsekvent holdt seg til kanten av stien, problemet er at mange befinner seg midt på, i sine egne tanker, gjerne flere sammen og tilsynelatende uten omtanke for passerende. Helt konkret må vi skape plass til hverandre, og vise at vi vil hverandre vel. Løsningen er ikke å lange ut mot de som driver med andre mosjonsformer. Det hjelper oss ikke. Isteden må man kanskje finne andre tidspunkt for mosjon og velge bort yndlingsløypen om nødvendig, så lenge det er pandemi. Vi må behandle hverandre med verdighet og respekt, særlig i denne tøffe tiden. Og ikke bann når du skal si noe viktig. Det er barnslig.

LES MER:

– Det er blitt spådd både skilsmissebølge og babyboom. Jeg håper det blir babyboom

Hjertesyk Tore Rem er i isolasjon – vender seg mot bøkenes langsomme fellesskap

Psykolog Hedvig Montgomery: – Det vil ta lang tid å bygge opp tilliten til hverandre igjen