Ikke skriv ­personlig!

Hver dag dukker de opp: Tekstene om hvordan det er å leve i disse koronatider. Hvordan det er å være hjemme hele tiden. Hvordan det er å ha hjemmekontor, ha barna løpende rundt, å bare kunne treffe venner og familie gjennom skjermen. Utmattelse, apati, rastløshet. Du tenkte kanskje du skulle få masse gjort, men så klarer du ikke gjøre noen ting i stedet? Jeg og. Det gjelder de fleste. Vi er alle lei nå.

Er man velvillig innstilt, er det lett å se behovet disse ­tekstene er skrevet ut fra. Du opplever noe helt nytt, du har lyst til å utforske erfaringen og dele tankene dine med andre. Du ­tenker: Dette er ekstraordinært og interessant.

Gjenkjennelig, ja, men ingenting annet

Hva er problemet? Vi opplever alle sånn noenlunde det samme. Vi må alle kjefte på ­familiemedlemmer som ikke tar myndighetenes påbud og anbefalinger på alvor. Det er uvant, det er ekstremt. Jeg skjønner at det går an å tenke at det er interessant å utforske. Men når vi alle opp­lever det samme, gjør det at det blir det kjedelig å lese om. Det er gjenkjennelig ja, men det er ingenting annet.

Koronabøkene har ikke kommet ennå, men hvis vi skal se alle de personlige aviskommentarene og lange facebook-innleggene som et frampek, så er det lite spennende i vente. Hvis jeg skal driste meg til en spådom: De personlige korona­beretningene viser at det er en grense for hvor langt man kan nå med gjenkjennelighet som ideal og mål med skriving. Kanskje har litteraturen for lengst nådd dette metningspunktet. Men først nå er det umulig å se bort fra.

For min egen del merker jeg nå mer enn noen gang ­be­hovet for å lese om helt andre erfaringer og skjebner enn min egen. Vær så snill: Gi meg hva som helst annet enn noe jeg kan kjenne meg igjen i.

Å formulere seg godt, er det mange som kan

I forrige uke skrev Claire Fallon en tekst i Huffington Post der hun klagde over alle de selvrettferdige skribentene som skrev personlige essays om hvorfor de valgte å forlate New York da pandemien kom. Raskt oppstod det en debatt blant amerikanske litterater på Twitter om personlige essays generelt, som det viste seg at flere ville til livs. Heldigvis ble det åpenbare snart påpekt: Det er ikke nødvendigvis noe i veien med personlige essays, så lenge de er godt tenkt og godt skrevet.

Å formulere seg godt, er det mange som kan – vi har ­ingen mangel på profesjonelle skribenter og forfattere i dette ­landet som vet hvordan man skriver en elegant setning. Men problemet oppstår ofte når det sterke behovet for å uttrykke noe personlig skygger for det andre kriteriet, den gode tanken. Den svakere personlige essayisten har så stort behov for å vise fram personligheten sin, for at leseren skal kjenne en tilknytning til denne, at idealet om å tenke noe nytt og originalt forsvinner.

Ingen av oss har noe oppsiktsvekkende å by på

Og kanskje det er dette som gjør de ­personlige bekjennelsene ekstra påtrengende og unødvendig nå for tiden: Ingen av oss har noe oppsiktsvekkende og originalt å by på. Vi opplever hver og en av oss noe som for oss selv er ekstraordinært. Men det er det for alle ­andre også. Når alle opplever noe helt spesielt, er det egentlig ingen av oss som gjør det.

LES OGSÅ:

• Anmeldelse: Skal litteraturen gi forsoning og trøst, eller forstyrre og problematisere det vi tar for gitt?

• Ingrid Tørresvold debuterer med en roman fra unntakstilstanden

• Ny bok går i spora etter nynazistane: – Ein ekte grøssar frå verkelegheita

---

Fakta:

---