Når KrF lørdag samles til landskonferanse er flertallet i partiet glade og lettet over at Knut Arild Hareide sitter i regjering. De håper han skal bidra til forsoning i et splittet parti som sliter jevnt under sperregrensen. Kanskje er noen på partiets ytterste høyrefløy skuffet.

Også Venstre sliter med dårlig oppslutning. De ferske statsrådene Sveinung Rotevatn og Abid Raja er begge del av en svært betent lederstrid i Venstre. At begge nå sitter rundt kongens bord kan endre dynamikken i denne striden.

Desperat behov

Regjeringssamarbeid med Frp har tappet både Venstre og KrF for velgere. Internt i begge partier håper flere å få tilbake de mest Frp-kritiske velgerne, og dem er det mange av. I 2017-18 viste tall fra den omfattende Medborgerundersøkelsen at 78 prosent av KrFs velgere misliker Frp. For Venstre var tallet 85.

Kanskje vil omstendighetene rundt Frp exit, gjøre at nettopp de Frp-kritiske velgerne kommer tilbake. Særlig fordi Venstre og KrF trosset Frp og fikk gjennomslag på at moren burde hentes hjem fra Syria. Mange av velgerne som har forlatt KrF og Venstre på venstre flanke opplever dette som en viktig og humant valg fra regjeringen.

LES MER: Dette er Norges nye regjering

Lege KrF-sår?

Likevel er det verdt å stille spørsmålet om Frp-exit og en Hareide-effekt alene kan gi et løft?

Svaret er ikke gitt. Men argumenter som taler for et slikt scenario er flere. En av dem er at Hareide har en stor tilhengerskare. Det er sannsynlig at en del som har forlatt partiet eller sluttet å stemme KrF vil følge med når Hareide er på lag i regjeringen.

Men trolig er et KrF-løft avhengig av mer. Et sentralt moment er hvorvidt Hareide får mulighet til å være seg selv i ministerjobben, eller om Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad fra hver sin side vil legger tunge føringer for hans virke og han rom til å uttale seg om verdispørsmål.

Tunge lojalitetskrav

Deltagelse i en regjering handler mye om lojalitet. Både Solberg og Ropstad vil naturlig nok kreve en slik lojalitet. Solberg vil kreve lojalitet til regjeringsprosjektet, Ropstad til sin egen partistrategi. Slik vil det være i en hver regjering. Spesielt når Hareide tidligere har pekt på en annen retning.

Leder for KrFs søsterparti i Sverige, Ebba Busch Thor, formulerer dette i klartekst i Dagbladet: «Det må være hundre prosent lojalitet fra Hareide til Ropstads veivalg og strategi».

Det er her det kan oppstå et forventningsproblem for Hareide og KrF, som ikke nødvendigvis handler om sidevalg, men om strategivalg. Sannheten er at mange av dem som forlot KrF etter sidevalget er mer kritisk til Ropstads verdiprofil enn til selve sidevalget. En del av dem opplever dagens profil som mer «kristenkonservativ». Dette er for øvrig et tema også for flere av KrFs «blå liberale».

Et slikt syn på KrFs profil finnes ikke bare på velgernivå. Man finner den også blant tillitsvalgte på alle nivåer av partiet, også blant de som har valgt å bli. Helt konkret handler det om hans vektlegging av abort i sidevalgsstriden, Ropstads vurdering av dissens i homoterapisaken og det mye omtalte MDG-utspillet i høst. Men aller mest handler det om hans syn av hvor viktige disse sakene er for KrFs totale profil. Ropstads problem er at flere av dem vegrer seg fra å ta det opp med ham. Men dersom de gjør det bør han trolig lytte, dersom han vil løfte partiet over fire prosent.

Valgerds sukkesoppskrift

Internt i KrF erkjenner mange at mangel på en bred verdiprofil, slik Valgerd Svarstad Haugland gjorde til sin suksessoppskrift, kan gjøre det vanskelig å vokse.

Det blir sagt at Hareide skal være «fagstatsråd», med fokus på sitt eget felt. Dette vil gjør det lettere for ham å framstå «lojal», fordi samferdselspolitikk i liten grad berører eller preger KrFs verdiprofil i sakene nevnt over. Rent lojalitetspolitisk kan dette være smart tenkt. Det betyr at Hareide slipper å kompromittere seg selv, og at Ropstad kan styre KrFs profil.

Med det kan likevel oppstå et forventningsgap som hverken Ropstad eller Hareide overskuer. For det er ikke sikkert at Hareides tilhengere kjenner igjen den politikeren de er glad i. Da er det heller ikke sikkert de vender tilbake til partiet, selv om han er i regjering.

Raus eller taktisk

Flere har pekt på at Ropstad er «raus» som tar Hareide inn i regjeringen. Det er trolig også en del av bildet. Men det kan også hende han forstår at dersom han hadde sagt nei til partipresset om å ta inn Hareide, ville han framstå ekstremt lite raus. Kanskje forstår han også at han trenger Hareide, dersom han skal løfte partiet over sperregrensen og forene fløyene. Det er en kjent sak at målinger viser at Hareide er blant Norges mest populære politikere.

Men det er lett å glemme at Hareides popularitet på KrFs til dels avskallede «venstreside» handlet nettopp om verdiprofilen hans. Hvis den blir total usynlig, er det ikke sikkert Hareide makter å trekke folk tilbake til partiet.

Lederstrid

I Venstre er situasjonen også alvorlig. Der preger lederstrid det kriserammede partiet. Også Venstre ligger i snitt godt under sperregrensen. Likevel finnes det visse likhetstrekk mellom KrFs og Venstres konflikter som omhandler to sterke fløyer.

For selv om Venstre er lite, står det også her en tydelig kamp mellom minst to fløyer. Grovt sett kan de beskrives slik: Den ene gruppen er mest komfortabel med merkelappen «liberalisme» og opplever Venstre som et borgerlig parti. Den andre gruppen omtaler seg selv om «sosialliberale» og er opptatt av sin forankring i «sentrum». De siste årene har de borgelige inntatt mange lederroller i partiet, og de sosialliberale, særlig i distriktene, har mistet flere sentrale posisjoner.

I hovedsak er Abid Raja blitt en frontfigur for mange av de sosialliberale i Venstre, som for tiden har sitt tyngdepunkt i distrikts-Venstre eller som er opptatt av innvandringsspørsmål. Rotevatn er populær hos de mer borgelige og blant partiets unge urbane, som vedkjenner seg «liberalismen». Nå har de begge fått plass rundt kongens bord.

Fordi hun må

Når Trine Skei Grande har tatt med begge disse inn i regjeringen er det trolig fordi hun må. Hadde hun for eksempel kun tatt inn Rotevatn, ville det blitt bråk i Raja-fløyen.

Hva som kommer til å skje i månedene fram til Venstres landsmøte er usikkert. Med både Raja og Rotevatn i regjering kan det være duket for et realt lederslagsmål. Det er ikke sikkert det vil gå pent for seg. Men det kan også hende deres inntreden i regjering vil gjøre lederkampen roligere, fordi de begge har en viktig ministerpost å konsentrere seg om.

Det store spørsmålet er likevel om en slik lederstrid internt i regjeringen vil slå heldig ut for et lite parti, godt under sperregrensen. Kanskje vil en betent lederstrid tvert imot skade partiet. I alle fall på kort sikt.

Joker Frp

Den viktigste Jokeren i Venstre og KrFs liv som regjeringspartier er likevel Frp, og særlig den fløyen Sylvi Listhaug representerer.

Det vil bli særlig tydelig når regjeringspartiene legge fram budsjett i høst. Naturlig nok vil det inneholde gjennomslag for alle tre partier. Men erfaringsmessig vil Frps seiere og gjennomslag i budsjettprosessen i Stortinget overskygge regjeringspartienes seiere. Nettopp fordi disse kampene vil foregå i åpent lende på Stortinget.

Et element som kan gjøre dette ytterlig krevende er at Solberg har uttalt at det er Granavollen-erklæringen som skal ligge til grunn. Det betyr at mange av Frps seiere allerede vil ligge inn i budsjettet. Dermed vil Frps både ha et visst gjennomslag i regjeringens forsalg, men også stille tøffe krav i Stortinget.

Dette kan bli svært krevende for to små partier i regjering, men også for Høyre, der egne tillitsvalgt i økende grad etterspør Høyres egen politiske profil.

Tøffe år

Det er ikke tvil om at det kommer til å bli en tøff periode fram mot valget i 2021. Men klokskap og rutinerte politikere kan de få det til. Men det er langt fra sikkert at effekten av fredagens regjeringsfornyelse og Frps exit blir så tydelig som mange i Venstre og KrF selv håper.

LES MER:

Knut Arild Hareide ett år etter veivalget: «Rådet jeg ga står seg enda bedre i dag»

KrF-nestleder Ingelin Noresjø inn hos Hareide – blir «super-statssekretær»

Kjell Ingolf Ropstad gjør opp status: «Ett år med KrF i regjering – var det verdt det?»