Hva skal vi med teologi?

Fram til 1842 var all ­religiøs aktivitet i Norge styrt gjennom prestenes ­embetsmakt. Ikke bare var statens kirke det eneste kirkesamfunnet, men prestene hadde også ansvaret for å holde kontroll med, og gjerne sette ned foten for, private religiøse møter. Hans Nielsen Hauge ble dømt til fengsel for brudd på konventikkelplakaten, som lovverket ble kalt.

Da religionsmonopolet ble opphevet, ble nye kirkesamfunn og organisasjoner raskt etablert. Parallelt har respekten for prestestanden bare dalt etter 1842.

Hebraisk og gresk

Presteyrket i Den norske kirke krever seks års utdannelse på universitet eller høgskole. Mens ingen betviler nødvendigheten av at en lege trenger såpass med lærdom og modning, står presteutdannelsen under press fra flere kanter.

For hva skal egentlig prestene med all den teologien de ­lærer? Er det nødvendig å kunne­ ­hebraisk og kjenne til annet ­Vatikankonsil for å preke og trøste i en liten norsk bygd?

Flere steder i landet gir man lekfolk fullmakter til å forrette gudstjenester, enten fordi det ikke er prester å oppdrive, eller fordi arbeidsgiver mener det ikke er behov for nye stillinger. Altså har man kirke og kirkeliv – men ingen prest.

Jeg er ikke av dem som tror at ordinasjonen er magisk og at kirke og gudstjeneste konstitueres av at en prest er tilstede. Men prester bærer mer enn sin stola, nemlig kompetanse. Prestens ­utdannelse rommer mye, menneskekunnskap, språk og historie, men det som virkelig er unikt for yrkesgruppa er fordypninga i teologi. Det er prestens teologiske kompetanse som ikke kan erstattes av annen kunnskap.

Snarveier

Etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 har det vært fritt fram for enhver her i landet å forkynne av hjertets lyst. Det er viktig for ytrings­
friheten og religionsfriheten, kanskje er det også skjerpende for prestene.

Både fra universitetsstyrene, andre-karriere-studenter og ­enkelte stemmer fra menig­heten er cand. theol.-graden blitt utfordret: Når prestemangelen er så stor, og kommer til å bli større, bør det ikke holde med en litt lettere versjon av utdannelsen? I Church of England har de mye kortere teologisk utdannelse enn i Norge, og det ser ut til at det går fint.

Det finnes gode predikanter og teologer som ikke har vært gjennom en presteutdannelse, og det finnes dårlige predikanter og teologer som har det. Og kanskje bør det finnes noen alternative snarveier til yrket. Like fullt kan teologien som fag aldri velges bort for en kirke.

· LES OGSÅ: «Å bli forma til eit kristent liv»

Hvorfor?

Hva skal vi med så teologi? For min egen del er det åpenbart hva vi skal med teologi. Jeg elsket å være student på Teologisk fakultet. Å lese teo­
logiske bøker (i alle fall en del av dem) er noe av det mest oppbyggelige som er skjedd i livet mitt. Jeg husker fortsatt forelesninger som flyttet vegger inne i hjernen min og luftet knotete tanker ut av trange rom der oppe. Teo­logien endret måten jeg tenkte på, handlet på, levde på.

Jeg er altså ikke i tvil om hva jeg skulle og skal med teologi. Kunnskapen gir vekst, veksten gir grøde, grøden kan høstes og deles ut. En teolog som skal formidle må dra næring fra noe utenfor sitt eget.

Tilgjengelig

Jeg ser at jeg snakker om teologien slik andre snakker om Gud og om studiet slik andre snakker om omvendelse. Men det er nettopp poenget med teologi for meg. Der Gud ikke er til å gripe, kan oppleves fjern eller fraværende, uforståelig, er teologien vår hjelper.

Teologi er ordene om Gud. Det er våre forsøk på å beskrive Gud, tegne opp noen konturer, lage kategorier som gjør det lettere å forholde seg til vår skaper. Selvsagt er disse ordene og kategoriene høyst feilbarlige. De er forsøk, menneskelige forsøk.

Men hva annet har vi etter utkastelsen av hagen, egentlig? Gud går ikke kveldstur her vi bor. Gud er ikke lett å se og lett å tyde. Derfor har vi teologi, en løpende to tusen år gammel samtale mennesker imellom om hvem Gud er.

En skatt

Hans Nielsen Hauge­ og alle hans etterfølgere har vært og er viktige for Norge. Både framveksten av demokratiet, det egalitære idealet og teologi og kirkeliv har dratt stor nytte av ureglementerte forkynnere som ham. På sitt beste har lekmannsbevegelsene og frikirkene vært de mest maktkritiske bevegelsene i landet.

Teologien er like fullt en skatt som ikke mister glansen på grunn av disse sannhetene. En kirke kan ikke overleve særlig lenge uten god teologi og gode teologer. Tendensen er klar utenfor de ­historiske kirkesamfunnene:­ Pastorer og menighetsledere skaffer seg mer, ikke mindre, teologisk utdannelse i vår tid. En stadig mer utdannet befolkning trenger ledere som kan noe.

· DEBATT: «Prestekallet kommer innenfra»