Hjelpeløst frieri

Flere sentrale KrF-ere har den siste tiden bekreftet at partiets strategi mot valget i 2021 er å hente tilbake tillitsvalgte og velgere som har gått til rødgrønne ­partier, særlig til Sp.

Det har vokst fram en erkjennelse av at disse velgerne er helt nødvendige for å komme over den magiske sperregrensen. ­Andre har erfart at KrF har mistet kraft og styrke etter at partiet nærmest sprakk i to.

Frieri til «røde»

Knut Arild Hareides inntreden i regjering er kanskje kroneksempelet på at Kjell Ingolf Ropstad faktisk legger seg i selen. Det er dessuten gjort en rekke forsøk på å hente inn «røde» politikere til regjeringsapparatet. Men mange sa nei.

En annen indikator på at det jobbes for å hente tilbake de frafalne «røde», er at det er blitt oppnevnt en komité for nytt partiprogram, der de «røde» i ulike varianter skal være i flertall.

Fortsetter å blø

Likevel fortsetter partiet å blø på «rød» side. Etter sidevalget har det forsvunnet en strøm av tillitsvalgte som forteller at de «mistet motiva-sjonen». Andre opplever at de ikke lenger passet inn eller fikk tillit. En del sier også at de ble «behandlet som luft» av partiets nye maktsentrum. Den samme tendensen gjenspeiles på velgersiden. På denne ukas ferske måling på NRK lå KrF på 2,8 prosent.

Hvorfor skjer dette når sentrale personer mener de prøver «å inkludere»?

«Dagen-ansettelser»

De siste ukene har generalsekretær Geir Morten Nilsens ansettelser på landskontoret opprørt flere, slik Vårt Land skrev om torsdag. Omtrent samtlige av de nyansatte tilhører et miljø som kulturelt roterer rundt avisa Dagen og Bergen. Dette inkluderer Geir Morten Nilsen selv. De fleste av dem står i en karismatisk eller lavkirkelig tradisjon.

Blant dem som reagerer på ansettelsene, tror noen det er en tydelig strategi å ansette kun «blå» eller kristenkonservative. Men flere peker heller på at ­generalsekretæren har liten politisk ­erfaring, og mangler den historiske kunnskapen om KrF som en bred allianse: Mellom bedehusfolket og statskirkefolket, mellom pietister og mer kulturåpne og mellom Sør- og Vestlandet på den ene siden og Nord-Norge og Østlandet på den andre.

Nilsen-paradoks

Mye tyder på at de sistnevnte har rett. For da Nilsen ble spurt om sine ansettelser svarte han dette til Vårt Land: «Jeg er opptatt av kvalitet og kompetanse. Punktum. Sidetilhørighet, eller hvilken kirke de går i, bruker jeg ikke ett minutt på i rekrutteringen».

I KrFs ledelse har det gjennom historien vært en lang ­tradisjon for å ha med folk fra ulike ­kirkesamfunn, ulike deler av landet og ulike kulturtradisjoner. Årsakene var at man ønsket å ha kontakt med et bredt spekter av kristne miljøer.

Når for eksempel landets nasjonalforsamling velges, er mangfold svært viktig. Man velger kvinner og menn, nordlendinger og vestlendinger, og man velger folk med ulik sosial, kulturell og utdanningsmessig bakgrunn. Denne bakgrunnen er viktig kompetanse. Nilsen er derimot ikke opptatt av at KrFs landskontor skal representere en flik av bredden i Kristen-Norge.

Så kan man spørre seg om ansatte på et landskontor eller i en stortingsgruppe egentlig betyr så mye for partiets profil og utvikling. Til det er svaret delt. Det er mulig å svare nei. Men et lite parti som KrF har få posisjoner til å løfte fram folk og gi dem politisk og organisatorisk skolering. Derfor er disse posisjonene viktige for partiets framtid.

Lukket organisasjon

Dessuten kan det se ut til at partiorganisasjonen strever. Flere klager på at organisasjonen har endret seg til en mer uformell maktstruktur, der Ropstad, Nilsen og noen få betrodde personer tar avgjørelser. De som ikke kjenner maktpersonene, eller var på «feil side», føler seg utelukket.

Dessuten plager det mange at KrFs partikontor nå i så stor grad mangler politisk erfaring, ett år før valgkampen i praksis er i gang. Kommunikasjonssjef Elisabeth Løland er den eneste i det nye teamet med solid politisk erfaring. Derfor er det ikke overraskende at flere opplever henne som et lyspunkt på landskontoret. En erfaren tillitsvalgt ute i landet utrykte det slik: «Elisabeth Løland veier opp for noe, men ikke nok».

Trolig har Løland et stort ansvar for å bære partiets tradisjon på landskontoret. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er både fersk partileder og statsråd. Derfor må han stole på at Nilsens team tar ansvaret for partiorganisasjonen.

Neste valg

Flere av dem som har forsvunnet ut i randsonen teller på knappene, men gir partiet en siste sjanse i stortingsnominasjonen til høsten. Dersom toppkandidatene til Stortinget blir rekruttert like smalt som til landskontoret, kan KrF komme til å blø ytterligere. Her handler det ikke bare om «røde» eller «blå». Det handler også om faktorer som kirketilhørighet, bakgrunn, kjønn, ulike syn på kultur og om KrF skal være et smalt kristelig parti eller et parti med et bredere samfunnsoppdrag.

Valget neste høst vil dessuten bli avgjørende for KrF. Partiet kan falle under sperregrensen. Nå er et av de store spørsmålene om Nilsens team på KrFs landskontor greier å gi partiet den ­avgjørende drahjelpen.

LES OGSÅ: KrF-general vil bygge et smartere og tydeligere parti

LES OGSÅ: Mener KrF kan bli langt større enn 4 prosent

LES OGSÅ: Har stor tro på Ropstad