«Å elske er en menneskerettighet!», skrev Amnesty Norge på facebookveggen sin i helgen. Med en kraftig insinuasjon om at organisasjonen KRIK ikke anerkjenner denne rettigheten.

«Det er vanskelig nok å leve som homofil i dag – særlig for unge mennesker. Ikke gjør det vanskeligere!», er den kraftige oppfordringen til KRIKs ledelse.

Bakgrunnen for utspillet er uenigheten i KRIK om hvordan man skal forholde seg til spørsmålet om likekjønnet samliv. En referansegruppe foreslår at organisasjonen skal videreføre det tradisjonelle synet og lanserer to ulike løsninger for organisasjonens landsstyre: Enten et nei eller et ja til å ha ledere med et avvikende syn på saken.

I Amnestys utspill er dette blitt til «et forslag til landsstyret om at homofile som lever i likekjønnede ekteskap eller samboerforhold ikke kan ha lederverv».

Noe som igjen er bakgrunnen for at organisasjonen rykker ut mot KRIK.

LES MER: Referansegruppen anbefaler at KRIK fortsatt skal si nei til homofilt samliv

Et annet spørsmål

Først en klargjøring: Utvalget i KRIK har ikke foreslått å nekte homofile å ha lederverv i organisasjonen. Det handler om hvorvidt man skal ha ledere som støtter organisasjonens ideologiske ståsted.

Man kan like eller ikke like det ståstedet, men ingen i KRIK har snakket om at noen skal nektes å elske den man vil. Tvert imot: KRIK ønsker et fritt samfunn der folk både får elske og ha sex med den man vil, hvis man bare er gammel nok og det er frivillig fra begge parter.

I stedet handler det om hva man som kristen organisasjon kan anbefale som et etisk godt liv. Det er et annet spørsmål.

Det handler om syn. Om ideologisk ståsted. Ikke om en organisasjon som har sett seg ut en minoritet som man vil luke ut. Man har ikke engang sett seg ut en livsførsel man vil luke ut.

Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal sa det motsatte til Vårt Land i forrige uke: «Ingen organisasjoner, eller trossamfunn for den saks skyld, kan eller vil drive med dyneløfting. På samme måte som vi ikke sjekker folks kontoutskrift for å se hvordan de forvalter sin økonomi. Selv om Jesus sa mye mer om den biten enn samlivsspørsmål.»

LES MER: – Vanvittig fremgang i KRIK

Press

Amnesty har spilt en viktig rolle i kampen for frihet. Når mennesker har sittet fengslet for sin overbevisning har Amnesty tatt kampen for dem.

Det kler Amnesty å ha en sånn rolle: Å kjempe for retten til mene og leve i samsvar med overbevisning og identitet.

Nå legger de press på en organisasjon for at den skal endre teologi. Ikke med teologiske argumenter, men med tydelige insinuasjoner om at organisasjonen ikke anerkjenner – eller i beste fall ikke forstår – menneskerettighetene.

Det er for det første en drøy hersketeknikk.

For det andre er det uklokt å bytte ut kampen for frihet til å følge sin overbevisning med press for å få noen til å endre sin overvisning.

Vi trenger nemlig et Amnesty som står opp for retten til å følge sin samvittighet. For frihet til å være den man er og mene det man mener. Så kan andre ta de teologiske kampene.

LES MER: Min Tro med Silje Kvamme Bjørndal

Illiberalt

Det er fortsatt vanskelig å være skeiv i deler av det norske samfunnet. Heldigvis begynner det å endre seg.

Magasinet Plot intervjuet nylig Fritt ord-direktør Knut Olav Åmås, blant annet om fordommer mot homofile, og om kampen for en åpen kirke. 

I den forbindelse uttalte Åmås at han nå er «bekymret for at det skal være for vanskelig å være konservativ kristen.»

Vi ser det i presset mot Ropstad. Han skal ikke bare heie på homofiles rettigheter – noe han gjør. Han skal gjøre det i Pride-paraden. Hvis ikke er han en mørkemann.

Jeg forstår han som skrev på Facebook forleden at bare det er god nok grunn til ikke å gå i paraden.

Når vi bare aksepterer liberale standpunkter er vi ikke lenger liberale. Jeg hadde håpet Amnesty skulle være stemmen som sa nettopp det.

LES OGSÅ: NOAS: Behandlingen av Abassi-familien kler ikke en rettsstat

Saken er endret: I første versjon ble Knut Olav Åmås sitert på at kampen mot homohets, hat og fordommer er vunnet. Dette var en feil gjengivelse av hans ståsted. Han siktet til kampen for en «åpen kirke».