Frykten for «Afrika»

Ingen er nøytral, heller ikke kongen. Derimot skal ikke kongen være kontroversiell. Han skal gi uttrykk for det de aller fleste kan slutte opp om. Han har mange ganger snakket om å ta vel imot og inkludere de som kommer hit. Det har de fleste støttet opp om. Gjelder det også utsagnet hans om at vi ikke kan ta imot hele Afrika?

Selvsagt kan vi ikke det, og ingen mener det. Men har vi nå fått en felles frykt for at vi skal bli oversvømmet av folk fra hele verden?

ALF GJØSUND: «Fire tips til Listhaug»

Stemningen

For ett år siden presset opposisjonen regjeringen til å ta imot flere flyktninger. De 5.000 flyktningene som kom over Storskog i november i fjor, endret plutselig stemningen. I 
all hast vedtok Stortinget en ­rekke innstramminger. Regjeringen ble til og med bedt om å ta internasjonalt initiativ for å få revurdert FNs flyktningekonvensjon.

Nå kommer det ikke så mange, for Europa har stengt grensene. Nå møter Sylvi Listhaugs innstramminger motstand i opposisjonen. Burde vi ikke benytte pausen til å få en virkelig debatt om hvordan vi skal møte flyktningekrisen – i stedet for den skyttergravskrigen vi har hatt?

Det er dette Emil André ­Erstad tar til orde for i boken Farvel ­Syria, som kommer ut til uka. Han ønsker at innvandrings­motstandere og innvandringsliberale – og alle midt imellom – skal sette seg ned i ro og mak og finne en kunnskapsbasert tilnærming.

Erstad mener debatten er preget av at begreper blandes sammen, og prøver seg med et oppryddingsarbeid. En ting er kvoteflyktninger som har fått det han kaller «gullbilletten». Etter en omfattende siling både av FN og mottakerlandene er det noen få flyktninger som får den.

De mange flyktningene som ikke får en slik sjanse, står overfor valget mellom om de skal bli i en håpløs tilværelse i nærområdene, vende tilbake til det de har flyktet fra, eller ta sjansen på en farefull reise til Europa.

Hvis de velger det siste, blir de asylsøkere. En asylsøker har rett til å søke asyl i det første trygge landet hun kommer til.

OLAV EGIL AUNE: «Målstyring dreper arbeidsgleden. Nå kommer oppgjøret»

Flyktningekonvensjonen

Alt dette er slått fast i FNs flyktninge­konvensjon. Den ble vedtatt etter­ krigen, og gjaldt den gangen for de mange flyktningene innen ­Europa. I 1967 ble den utvidet til å gjelde for hele verden.

Erstad har intervjuet mange av de som arbeider med flyktninger. De gir uttrykk for at konvensjonen fungerer godt, og at det ikke er noe behov for å forandre den.

Problemene er knyttet til de som ikke er omfattet av flyktningekonvensjonen: Migrantene. Det er mennesker som helt ­sikkert har gode grunner for å forlate hjemlandet, men som ikke har det beskyttelsesbehovet som kreves for å regnes som flyktning. Migrantene har ikke noe krav på opphold. De kom fra et land som regnes som trygt. ­Likevel søker mange migranter om asyl. Å skjelne mellom de som har krav på asyl, og de som ikke har det, krever et godt mottaksapparat.

ERLING RIMEHAUG: «Når debatten handler om den andres motiver, er den blitt umulig»

Syriaflyktningene

Krisen i fjor høst ble skapt av at Schengensystemet var for dårlig og brøt sammen. Dermed maktet man ikke lenger å skille mellom flyktninger og migranter. Mange migranter benyttet anledningen. Dermed ble presset mot Europa mangedoblet.

De syriske flyktningene er ikke det store problemet. Om ikke krigen hadde ødelagt landet, ville de vært tilfredse med å bo i Syria. I utgangspunktet hadde de ikke tenkt seg til Europa.

Men så ble de såkalte nærområdene overfylt. Tilværelsen der ble elendig – og dessuten trues stabiliteten i land som Libanon og Jordan. Det var da de begynte å strømme hit. Skyttergravskrigen om å hjelpe i nærområdene­ eller ta folk hit, burde vi legge vekk. Det er klart vi må gjøre begge deler – og det er ikke en uoverkommelig oppgave.

OLAV SOLVANG: «Da Prince ble Jehovas vitne, forandret han seg»

Afrika

Det er metaforen vi kunne kalle «Afrika» som er problemet: De deler av verden der mange – særlig unge menn – opplever at de er uten framtid. De setter sitt håp til Europa. Og den brutale sannhet er at vi ikke kan ta imot dem. Som Erstad sier det: Det er også nestekjærlighet i det å ville ivareta sikkerhet og trygghet.

Og da er det faktisk flyktninge­konvensjonen som er vårt beste vern. Den gir oss redskap til å prioritere dem som trenger det og til å beholde kontrollen. Bare vi sørger for å bruke nok ressurser til det. Slik sett har kongen rett: Vi kan ikke ta mot hele Afrika.