Lan Marie Berg

Byråd for miljø og 
samferdsel i Oslo

Denne sommeren har vi fått en opphetet debatt om flyskam, som blant annet har ført til kraftige fordømmelser av skambegrepet. Slikt hører religiøse mørkemenn til, hevder noen.

Selv føler jeg at denne avvisningen av moralsk refleksjon både underslår religiøse og sekulære menneskers behov for å tenke gjennom våre valg.

På sitt verste, er religiøse praksiser et verktøy for undertrykkelse. På sitt beste gir de oss et rammeverk for å håndtere de vanskelige, etiske dilemmaene vi aldri helt klarer å legge fra oss.

I min oppvekst med en katolsk tro, har jeg lært at vi alle kan trå feil, men at det også finnes et rom for å reflektere over det vi gjør galt, og ikke minst: å gjøre bot og få tilgivelse.

Evig plaget

Dessverre ser den offentlige debatten ut til bare å huske én side av dette janusansiktet, og avskrive all moral som undertrykkelse eller maktmisbruk. Det tror jeg er uklokt.

Uansett hvor eplekjekt vi avviser skyld og skam, er vi plaget av det. Uansett hvor mye vi vil riste av oss moralisme, er vi evig plaget av moralske dilemmaer. Vi klarer ikke å slutte å gruble over hva som er rett og galt, selv om stadig færre av oss gjør det i et kirkerom.

Klimakrisen er for eksempel et tema som stiller oss overfor de største etiske dilemmaene i menneskehetens historie. Nå er det ikke bare mennesker i vår egen tid, men alle fremtidige generasjoner som står på spill.

Våre handlinger i dag vil gi ekko gjennom årtusener, i form av CO2-molekyler i atmosfæren, varmere hav, høyere havnivå, ødelagte økosystemer og utryddede arter. De som tror at de vonde, etiske debattene rundt klimakrisen vil stoppe med debatten om våre flyreiser, er dessverre naive. Det er bare begynnelsen.

Desperasjon

Selv husker jeg hvor harde debattene om moralsk ansvar og skyld var på klimatoppmøtet i 2009, for snart ti år siden. Jeg var der som ung aktivist, og fikk bivåne et av de tøffeste oppgjørene mellom rike og fattige land stilt overfor en trussel som rammer oss alle, men de fattige hardest.

Klimaforhandlingene i 2009 kollapset av flere grunner, men en av de viktigste var at utviklingslandene ikke fant seg i at de rike landene somlet med å kutte klimagassutlipp. De ville ikke anerkjenne den historiske urettferdigheten i klimakrisen.

Dette nådde et bunnpunkt da forhandlingslederen for utviklingslandene, Lumumba Stanislaus-Kaw Di-Aping fra Sudan, slo fast at de rike landene i praksis ba Afrika om å signere en selvmordspakt, og at dette var basert på verdier som sendte seks millioner mennesker i Europa inn i ovnene.

Denne uforsonlige retorikken møtte mye motbør, men den reflekterte også den desperate virkeligheten for mange av verdens fattigste.

En viktig lærdom som burde stått igjen etter København-toppmøtet er at rettferdighet ikke bare er en bonus i møte med klimakrisa, det er en realpolitisk nødvendighet.

Rammer skeivt

Jeg har selv levd blant desperat fattig bønder på landsbygda i Kenya, der tørke og uro truer en allerede utmagret tilværelse. Jeg har bodd på Tuvalu, en bitteliten øystat som vil bli totalt utslettet med kun en moderat havstigning, noe som i dag ser ut til å være uunngåelig.

Og denne sommeren har vi fått rapporter om at hele India kan bli ubeboelig om vi ikke klarer å bremse oppvarmingen.

For rike mennesker kan klimaendringene bety at livet blir vanskeligere, dyrere og mer utrygt. For fattige kan de bety utslettelse.

Og om klimaendringenes effekter rammer skjevt, er årsakene enda skjevere. Klimaforskeren Kevin Anderson har anslått at de rikeste 20 prosentene av jordas befolkning står ansvarlige for 70 prosent av klimagassutslippene.

Om du ønsker sammenligningsgrunnlag, er det bare å se på klimautslippene per innbygger. I Norge er de på ca 10 tonn CO2-ekvivalenter i året, mens i Bangladesh er de på ca 460 kilo i året.

En nordmann forurenser klimaet mer på ett år enn en person i Bangladesh gjør på tjue. Med én helgetur til London har du forurenset like mye på en flytur (482 kg) som et årsbudsjett for en innbygger i Bangladesh.

Men denne debatten må handle om mer enn flyreiser. Denne våren kom rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement, skrevet av Stockholm Environment Institute.

Den anslår at Norge bør kutte klimagassutslipp både hjemme i Norge og i utlandet tilsvarende 430 prosent av våre samlede nasjonale klimagassutslipp om vi skal ta en «fair share» av vårt ansvar.

Kutte der vi kan

Det betyr at vi må slutte å krangle om vi skal kutte utslipp hjemme eller borte, og begynne å kutte utslipp alle steder vi kan.

I klimadebatten trenger vi nemlig mer moralsk refleksjon, ikke mindre. En rettferdig og effektiv global løsning på klimaproblemet, krever at rike land viser evne både til å anerkjenne og ta vårt ansvar for dagens situasjon, både av hensyn til de som er fattige i dag, og til framtidige generasjoner.

Å snakke om moral og rettferdighet i klimakampen er ikke godfjottete eller naivt, det er beinhard realpolitikk.

Bare ved å adressere den nesten ufattelige urettferdigheten som er bakt inn i klimakrisa, både i form av årsaker (de rike landene har fråtset på andres bekostning), og dens effekter (de fattige rammes hardest), kan vi få alle med på laget. Og det trenger vi.