Et tiår for etisk selvransakelse

7. september 2016, kl. 15:45 satt jeg backstage på Teatret Vårt i Molde med Geir Gulliksen, noen minutter før jeg skulle bokbade ham under åpningen av Bjørnsonfestivalen. Romanen Historie om et ekteskap hadde kommet ut på tampen av fjoråret og fått gode kritikker. Fomlende og lett nervøs sa jeg til Gulliksen: «Jeg har ikke tenkt å spørre noe særlig om selvbiografiske trekk i denne romanen, jeg syns ikke det er så interessant.» Gulliksen svarte lett: «Jeg snakker gjerne om det selvbiografiske, jeg.» Så gikk vi på scenen, og snakket ikke noe særlig om det selvbiografiske. Intervjuet gikk ganske dårlig.

Begravelsesheftet

Tre dager senere publiserte Aftenpostens Ingunn Økland en kritisk anmeldelse av Vigdis Hjorths Arv og miljø. I romanen har hovedpersonen Bergjlot blitt utsatt for overgrep av sin far i barndommen, men familien vil ikke tro henne. Økland mente Hjorth skrev seg for tett på sitt eget liv: «Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?»

Økland fulgte opp med en kommentar 24. september, hvor hun skrev at forfattere «fråtser i selvbiografiske familiekonflikter». Tre dager senere trykket Aftenposten en artikkel som pekte på likheter mellom Hjorths roman og hendelser i hennes liv. Det viktigste «beviset» var seremoniheftet fra farens begravelse, som likner på det som beskrives i farens begravelse i romanen.

I debatten som fulgte stod Økland og Aftenposten først nokså alene i det litterære miljøet, altså blant forfattere, kritikere og forlag. De ble beskyldt for å klebre virkeligheten på romanen og slik frarøve den sin litterære frihet. Og dessuten var det avisa – og ikke romanen – som økte belastningen på familien ved å grafse i private saker! Hvis Aftenpostens journalistikk blir standarden framover mister litteraturen sin frihet, mente kritikerne. Forfatterne vet selv best hvor de moralske grensene går, og trenger ikke en Vær Varsom–plakat tredd over hodet.

LEST DENNE? Er det forfatterne som skriver mer virkelighetsorienterte bøker, eller er det vi som leter etter virkeligheten overalt?

Etisk uro

Mens dette pågikk satt jeg og skrev en anmeldelse av Hjorths roman for tidsskriftet Vagant. Det var sju år siden Knausgård hadde utgitt første bind av Min kamp, og mye hadde allerede vært sagt om den moralsk tvilsomme bruken av virkelige modeller i romaner. Det var også sju år siden jeg hadde begynt å anmelde bøker, men jeg hadde nokså konsekvent unnlatt å problematisere eventuelle selvbiografiske trekk i romanene jeg anmeldte. Jeg syntes vel tvert imot at det var en avsporing fra hva vi egentlig burde snakke om: Hva som var de gode bøkene og hvorfor de var det.

Førsteutkastet mitt var derfor en streit anmeldelse som vektla Arv og miljø sine litterære kvaliteter: Intensiteten, følelsen av at alt står på spill, den psykologiske dybden og alt det der – som slett ikke er uvesentlig. Men jeg avsluttet likevel anmeldelsen med en fotnote, som var lengre enn selve anmeldelsen. Her innrømmet jeg et problem, nemlig at jeg som leser ikke kunne fri meg fra tanken om at Vigdis Hjorth skrev om noe hun mente hadde hendt i sitt eget liv. Altså at romanen – i tillegg til å være en strålende roman – også var et anklageskrift mot egen familie, slik Økland også hevdet. (For den kan faktisk være begge deler samtidig.) Som leser tok jeg ikke bare Bergljots parti, jeg tok også Vigdis Hjorths parti, enten jeg ville det eller ikke. Og denne retoriske kraften i romanen måtte vi som lesere forholde oss til, også moralsk.

Hvorfor prøvde jeg å gjemme dette i en fotnote? Fordi jeg skammet meg litt over å kjenne på denne etiske uroen. Jeg følte meg dum og sensasjonssugen, og at jeg med denne betraktningen både ofret litteraturens estetiske kvaliteter og samtidig innskrenket frirommet Litteraturen trenger for å være god. Da var det heldigvis et modnere menneske enn meg i Vagants redaksjon som sa: Det er i fotnoten den gode teksten ligger. Jeg skrev anmeldelsen på nytt. Nå handlet den om virkelighetslitteratur og moral, og fikk denne ingressen: «Den selvbiografiske lesemåten tvinger seg fram.»

LES MER: Er det eit før og eit etter seksbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård?

Gulliksens ekskone

Åtte dager etter at jeg publiserte anmeldelsen, skrev Geir Gulliksens ekskone, Marianne Bang Hansen, en kronikk i Aftenposten: «Jeg har vært gift med en forfatter i nesten 20 år. Det finnes ingen etikk som beskytter mitt privatliv.» Historie om et ekteskap ble dermed kastet inn i sentrum av debatten om virkelighetslitteraturen, én måned etter at jeg satt på scenen med forfatteren og unnlot å snakke om hvordan boka bygget på erfaringer fra Gulliksens liv. En torsdagskveld to uker senere stod Bang Hansen i panelet til NRKs Debatten, og gjorde en bedre figur enn de hun debatterte mot. Det var som om Knausgård bare lagde bomben «virkelighetslitteratur» syv år tidligere – først nå detonerte den.

Da jeg forpliktet meg til det jeg først gjemte i en fotnote, var det som å komme ut av skapet. Jeg aksepterte problemet, og tenkte at forfattere, kritikere og forleggere ikke lenger kunne bebreide journalister for å jakte på sensasjonsstoff. Da jeg opplevde at Vigdis Hjorth skrev med utgangspunkt i eget liv, på en måte som berørte høyst levende personer, var det ikke bare min egen skyld – problemene lå også i bøkene. Og når romanene hentet noe av sin intensitet i å legge seg tett på virkeligheten, burde vi granske konsekvensene av det.

Argumenter som brast

I debatten om Arv og miljø syntes jeg å merke en endring, og jeg tror ikke den bare foregikk i hodet mitt. Argumenter som tidligere slapp unna overbeviste ikke lenger. Forfattere som forsvarte Hjorth fordi hun «fiksjonaliserte» stoffet, leverte dårlige argumenter. Som da Nikolaj Frobenius i et intervju med Klassekampen sa: «Hovedpersonen heter ikke Vigdis, men Bergljot. Hun er ikke forfatter, men jobber som redaktør i et tidsskrift. Dette er åpenbart et fiktivt romanunivers.» Jeg tror ikke jeg trenger å begrunne hvorfor dette åpenbare ikke er åpenbart, og jeg tror heller ikke jeg har sett så mange argumentere slik i årene etterpå – det bærer ikke.

Ingunn Økland fikk mye tyn for kritikken mot Hjorth. Blant annet ble hun beskyldt for ikke å «forholde seg til romanens leserkontrakt». Men hvem utformet eller signerte denne leserkontrakten enkelte klynget seg fast til? Hvorfor skal en kritiker holde denne kontrakten? Skal forfatterstanden – som skyr tankene på en Vær Varsom–plakat for litteraturen – samtidig bestemme hvordan vi leser?

LEST DENNE? Da jeg var ung vegret jeg meg for søvnen, vegret meg for å falle i den, skriver Vigdis Hjorth.

Historiske eksempler

De som forsvarte forfatternes rett til å utlevere levende modeller, viste iblant til historien. Dette har «alltid» skjedd: Mykle gjorde det, Ibsen gjorde det, Dante og fandens oldemor gjorde det. Det nye var, ifølge forsvarerne, at vi nå hadde en sensasjonssugen presse som gjorde et stort nummer ut av det. Svakheten i denne argumentasjonen er åpenbar: Det kan ha vært galt av Ibsen og Mykle å gjøre det også, selv om det som står igjen er deres fantastiske skuespill og romaner. Lidelsen for disse virkelige personene kan ha vært like reell, selv om vi har glemt det nå, og kun er etterlatt med klassikerne de ble utlevert i. Slik vi også kan glede oss over pyramidene når vi besøker Egypt, vel vitende om barbariet som gjorde det mulig å bygge dem.

Det underligste med debatten om virkelighetslitteraturen var at forfatterne, hvis fremste kjennetegn skal være tvisyn, ble så enøyde. Forfatter og musikkprofessor Erling Guldbrandsen kritiserte Øklands kritikk av Hjorth i Aftenposten slik: «Realiteten er vel at Hjorth, i sin nye roman Arv og miljø, dikter en smertelig beretning om det å være offer og ikke bli sett, ikke bli trodd – ikke av sine nærmeste, ikke av overgriperne, ikke av noen.» Alt dette er riktig, men det utelukker ikke at noe er blitt utlevert samtidig. For «realiteten er vel» også at en roman både kan være «en smertelig beretning om det å være offer» og samtidig en utlevering av virkelige personer som kanskje er umoralsk. Forfatterne burde vært eksperter på både-og, men henfalt merkelig ofte til enten–eller.

Revens to utganger

Så hvor befinner vi oss nå, på tampen av tiåret? Før bokmessen i Frankfurt i høst skrev Morgenbladets Ane Farsethås at vi «bør gi begrepet virkelighetslitteratur utreiseforbud». Hun kalte det er særnorsk konstruksjon, en altfor vid sekkebetegnelse som betegner vidt forskjellige litterære prosjekter. Og hun påpekte at ordet har en negativ klang, man kan avskrive romaner ved å stemple dem som virkelighetslitteratur uten å diskutere dem grundigere. Slik man kan «hitle» den politiske debatten, kan man «virkelighetslitle» litteraturdebatten, synes hun å mene.

Farsethås har rett i at det er en fare for at slike populære begreper gjør oss sløvere der de burde gjort oss skarpere. Men uansett hva man kaller fenomenet, så har dette vært det viktigste spørsmålet i litteraturdebatten på 2010-tallet: Når er det etisk forsvarlig å utlevere gjenkjennbare personer i romaner?

Reven lager alltid flere utganger til hiet sitt. Blir én stengt, kan den rømme en annen vei. Slik har forfatterne lenge også operert: De ville gjerne at bøkene deres skulle speile virkeligheten, men ble de presset på en likhet med etisk tvilsomme konsekvenser, valgte de den andre utgangen: «Det er bare en roman». Gjennom tiåret ble denne argumentasjonen dårligere og dårligere – sjangerbetegnelsen roman er ikke lenger et trylleformular for å unnslippe etiske diskusjoner, og det bør den heller ikke være.

Teksten er en kraftig utvidelse av et bidrag til tidsskriftet Vinduet 2/2019, som drøftet 2010-tallets viktigste litterære verk.

LES OGSÅ: Vigdis Hjorth har skrevet en ny, intens versjon av Hedda Gabler

---

Fakta:

---