Et kjellermenneske bekjenner

I fjor sommer stod jeg i en lang kork på E6 på vei tilbake til Oslo. Det var en varm søndag ettermiddag og trafikken hadde stanset ved Klemetsrud. Skodaen jeg kjørte skulle bli vrakpant noen måneder senere. Jeg satt og ergret meg over stillstanden, varmen og livet for øvrig, da en nypolert Tesla suste forbi i kollektivfeltet til høyre.

Opplyst

Så lenge jeg kan huske har jeg regnet meg selv som et opplyst menneske med riktige holdninger. Jeg spiser min brokkoli og sykler til jobben, bekymrer meg over klimakrisen og sukker oppgitt over dem som ikke gjør det.

Derfor akker jeg meg også over bomringaksjonistene. Jeg kaller dem en gjeng med lavpannede idioter og sier til alle jeg kjenner: Tenk om de kunne vist det samme engasjementet i viktige samfunnsspørsmål! Tenk om de heller kunne streiket for klimaet eller invitert hjemløse på middag mens de redesignet kjoler av gamle kjøkkenhåndklær!

LES OGSÅ: Venstre har ingenting å gi og KrF «er ikke i regjering for enhver pris», svarer bypolitikere.

Kjellermennesket

Men skal jeg være helt ærlig, forstår jeg dem som protesterer mot bomringen. Jeg kjenner igjen det lidenskapelige raseriet fra bilkøen mens Teslaene glir forbi.

Disse følelsene tilegner jeg mitt indre kjellermennesket. Kjellermennesket er det avmektige mennesket som føler seg hersa med av overmakten. Og som dessuten opplever at herserne regner seg som moralsk overlegne. Han skuler stygt over gjerdet og gremmer seg over naboens privilegier – at kona er penere, barna flinkere på skolen og faren flinkere til å ta ordet på foreldremøtet. Han så dagens lys i Dostojevskijs roman fra 1864, men du ser ham i speilet hver dag.

Ressentiment

Pankaj Mishra har forstått denne misunnelsens kraft. Den indisk-britiske tenkeren hevder i Raseriets tidsalder (2018) at det er misnøyen over andres forsprang som driver dagens polarisering. Han snakker om «en intens blanding av misunnelse og følelse av å være ydmyket og avmektig». Det er en farlig kombinasjon – men det er farligere å overse den.

Selv om Mishra snakker om de globale trendene – terror, folkeopprør og autoritær sjåvinisme – tror jeg vi kan nedskalere analysen og se at den treffer våre hjemlige bompengeaksjoner. For er det ikke nettopp bitterheten og avmektigheten som hever stemmen mot bomringen?

LES OGSÅ: – Hos Dostojevskij kommer det hellige til uttrykk der man minst venter det, sier retreatleder.

Sur på naboen

Bompengeaksjonistene tar feil, det er jeg helt sikker på. Det er riktig å gjøre det vanskeligere å kjøre bil i sentrum, og å flytte ressursene over i tiltak som er bedre for miljøet, bylivet og folkehelsen – selv når man regner inn at avgiftene er usosiale. Jeg syns det er nesten umulig å argumentere rasjonelt mot disse bomringene.

Men når jeg forstår dem er det nettopp fordi jeg innser at jeg ikke er et tvers igjennom rasjonelt menneske. Jeg er også et kjellermenneske som blir sur når naboen får fordeler jeg ikke får. Derfor er det verdt å legge merke til at bompengeaksjonistenes argumenter ikke handler så mye om hvordan de selv rammes, som hvordan andre ikke blir rammet: De som bor på innsiden av bomringen, eller de som er så rike at de ikke merker regningen som kommer.

LES OGSÅ: – Hverken KrF eller Venstre kan være overrasket over nye bompengekrav fra Frp, skriver Berit Aalborg.

Ikke menneskeskapt

Dette er kjernen i mye av elitekritikken forøvrig: Du er for innvandring, fordi du ikke har en jobb som er truet av økt innvandring. Du støtter økte miljøavgifter fordi du ikke har noe problem med å betale avgiftene. Du vil ha bedre kollektivtilbud på min regning fordi du har råd til å bo i Oslo sentrum og ikke på Jæren.

Budskapet er: Jeg kan godt ta min del, så lenge den irriterende naboen gjør det samme. Det er kanskje nedrig og smått, men disse følelsene forsvinner ikke ved å argumentere rasjonelt og vise til siste klimarapport. For disse følelsene er mindre menneskeskapte enn klimaendringene de forårsaker, og det bør vi innse når vi tar politiske beslutninger eller skriver åndfulle aviskommentarer som appellerer til forstanden.