En varslet Ap-nedtur

Bare i tre kommunevalg de siste 100 årene har den såkalte ørnen blant partiene landet på 20-tallet i oppslutning. Det skjedde i de tre påfølgende valgene 1999 (28,6 prosent), 2003 (27,5 prosent) og 2007 (29,6 prosent).

Et valgresultat på nederste halvdel av 20-tallet er langt fra godt nok for et stort styringsparti som har vært vant til merkelappen statsbærende, selv om partiet beholder viktig storbymakt. Særlig ikke når nedgangen er så markant fra det gode valget for bare fire år siden, da hver tredje velger stemte på Ap.

To svake valg

Jonas Gahr Støre har nå styrt partiet gjennom to svake valg, men leder likevel et av verdens større sosialdemokratiske partier. Og retter partilederen blikket mot våre nærmeste naboland, kan han glede seg over sosialdemokratiske statsministre både i Sverige, Danmark og Finland.

Støre kan dessuten finne trøst i den fortsatt sterke rødgrønne valgvinden nasjonalt, med solid ledelse på et vaklevorent borgerlig regjeringsprosjekt.

Det kan likevel ikke skjule en dramatisk svekkelse av Ap, og av sosialdemokratiske partier internasjonalt. Noen av de verste nederlagene har vi sett i europeiske stormakter som Frankrike og Tyskland, og i Boris Johnsons elleville Storbritannia skulle makten nå vært «up for grabs» for et oppegående Labour, men slik er det ikke.

LES MER: Rødgrønn bølge og protestvind over landet

Sosialdemokratisk skjebnetid

I boken Sosialdemokrati i en skjebnetid har Halvor Finess Tretvoll reist Europa rundt for å forstå hvorfor bevegelsen som så sterkt formet Vest-Europa i etterkrigstiden, nå sliter med eksistensielle problemer.

Forfatteren ser et sosialdemokrati som ikke har fornyet sitt historiske oppdrag, og som har mistet forståelse for de bekymringene vanlige folk strir med. Det er et visjonsfattig sosialdemokrati som bare lapper på systemet, som «ikke vet hvordan det skal handle når dette systemet frambringer en følelse av å bli skaltet og valtet med hos stadig flere europeere».

Tretvoll beskriver en lengsel blant velgerne etter partier som kan gi dem en større følelse av trygghet, når raske samfunnsendringer oppleves som truende. Før var brede arbeiderpartier en trygg havn for mange av disse velgerne fra de minst privilegerte samfunnslagene, men i en tid der ideologiene er utvannet og verden stadig mer kompleks, søker mange etter enklere svar.

Enkeltsaker mot helhetspolitikk

Det har ført til nedgang for styringspartier både til høyre og venstre, og rask vekst for partier som heller flagger enkeltsaker enn helhetlige løsninger på kompliserte samfunnsutfordringer. Regjeringer med ett parti er historie, brede koalisjoner er den nye normalen.

I kommunevalget ser vi fragmenteringen tydelig i form av to diametrale motsetninger i norsk politikk: Et MDG i sterk klimamedvind, og framveksten av bompengelistene. Ellers i Europa har dette manifestert seg gjennom voldsom vekst for innvandringsfiendtlige partier som Alternativ for Tyskland, Sverigedemokratene, Nasjonal samling i Frankrike og det nystartede Brexit-partiet i Storbritannia, men også for grønne partier.

Frafalne sosialdemokrater har gått både til høyrepopulistiske og venstrepopulistiske partier. Disse velgerne på vandring trenger likevel ikke være evig tapt for sosialdemokratiet, som ved flere tidligere korsveier har vist evne til å reise seg og utvikle nye og samlende mål.

Tillitskapital forvitrer

Her i Skandinavia påberoper sosialdemokratiet seg å ha utviklet de kanskje mest vellykkede samfunnene i menneskehetens historie, med stor grad av både velstand, likhet, frihet, sosial trygghet og tillit.

Modellen har vært basert på utstrakt vilje til utjevning, fordi alle har opplevd å få andel i en voksende samfunnskake. Men i en tid der rask teknologiutvikling og globalisering har vist seg å øke nasjonale ulikheter, og primært tjene de mest ressurssterke, har denne solidariske kontakten svekket sin troverdighet.

Det er denne tilliten og tryggheten sosialdemokratiet må gjenopprette, men ennå leter bevegelsen etter løsninger for å styre og balansere de kreftene som en mer åpen og digitalisert verden har sluppet løs.

Kan øyne ungt håp

Sett fra Youngstorget er ikke krisetegnene verre enn at håpet om en lyserød morgendag lever. Med et svakt valgresultat vil mange søke trøst i at Ap for tredje gang på rad vant skolevalget, med mer enn dobbelt så stor oppslutning som nest største parti, hovedfienden Høyre, som også gikk på en valgsmell i går.

Men dette er unge stemmer som vil være like troløse som andre. Og ikke minst: De vil kreve en større vilje til å utvikle en reell grønn og bærekraftig økonomi enn dagens Ap har turt å omfavne. En av partiets mer visjonære politikere, Espen Barth Eide, har skjønt dette, når han sier at MDG er i ferd med å bli et grønt styringsparti som Ap kan venne seg til å samarbeide med ikke bare i Oslo, men på regjeringsplan.

I mandagens Klassekampen stilte MDGs talsmann Arild Hermstad seg positiv til en slik tanke, fordi MDG er i ferd med å gå fra et protestparti til «et slags grønt styringsparti». I Ap, og ikke minst i LO, steiler fortsatt mange over tanken, men det ligger i partiets DNA å søke makt. Og på sikt kan den sikreste veien til makt gå nettopp gjennom en slik utvidet rødgrønn storkoalisjon.