Anmeldelser

Kryptisk om livet etter døden

Vidar Sundstøl skriver poetisk og vakkert, men romanen forvirrer mer enn den fascinerer.

Bilde 1 av 2

En jente sitter på bussen med klassen for å besøke vikingskipene på Bygdøy. Men tankene er hos hennes avdøde kattepus, Oliver. Et helt annet sted våkner en mann i en kiste og stiger ut. Er han i et romskip? Løper hans situasjon parallelt med jentas?

Gjennom hele Sundstøls siste roman veksler fortellingen mellom mannen og jenta, men hva forbindelsen mellom dem er blir mer og mer obskur etter hvert som man leser. Hvor er det forfatteren vil?

Delt minne

Døden og vårt minne om dem som er borte står sentralt. Den vakreste delen av boka handler om jentas stadige tilbakevendende tanker om katten hun har mistet. «Den første tiden etter Olivers død var jeg helt ufølsom, eller egentlig var det mer som om følelsene hadde besvimt av overanstrengelse. Men de våknet til liv igjen og ble som en innvendig kjole jeg aldri tok av. Hver morgen sto jeg opp med sørgekjolen på inni meg».

En indre sørgekjole. For et vakkert bilde. Katten finnes nå bare i hennes erindring om den, tenker hun. Og da i form av denne sørgekjolen. Der har den fortsatt et liv. Flere steder i teksten vil hun fortelle andre om katten som for å dele dette minnet, gjøre det offentlig, slik at Olivers etterliv får flere bein å stå på.

Er det mange nok som deler dette minnet, vil kanskje katten overleve jenta?

Svevende partier

Akkurat dette rommet mellom død og liv er bokas kjerne, for som jenta også grubler over – og som hun har hørt andre fortelle – er det fortsatt liv i hjernen tretti sekunder etter døden. Kan det være at bevisstheten opplever disse ellers så korte sekundene som en evighet, undrer hun seg.

Noe som fører oss til bokas andre figur, for kanskje er det et slikt rom denne mannen befinner seg i. Er han på bardo-planet, som buddhistene kaller det, svevende mellom to dimensjoner? Flere ting kan tyde på det, men jeg er jammen ikke sikker, rett og slett fordi jeg ikke får helt tak på denne fortellingen. Det er mange trekk ved den som svever, mye jeg ikke klarer plassere. «Romfareren» mister også neglene, og stifter bekjentskap med et monument av døde negler rett ved kisten. Den dukker opp, bare, tilsynelatende fra ingenting. Er dette rester fra andre som har vært i hans situasjon, lurer han på.

Det finnes også skjermer i romskipet hvor han ser forskjellige scener fra en jordisk tilværelse. Kan det ha vært ham selv i et annet liv? Han husker ikke.

Berøringspunkter

Men så er det likevel noen berøringspunkter mellom de to fortellingene.

Blant annet presenteres elevene for en film om vikingene etter at de har sett Osebergskipet (og annet), og her får jenta vite at «det fantes et stort skip laget av døde menneskers negler». En link med mannen, altså. Hennes tidligste minne er dessuten en naturscene hvor hun gikk og snakket med faren sin i løvet; og faren er sentral i hennes liv, det forstår vi. «Romfarerens» eneste virkelig minne korresponderer med jentas: «Det eneste han føler seg sikker på, er at han har gått gjennom et tykt lag av dødt løv sammen med en som var lett på foten, og som lo. For det er en latter der også. I minnet. Dette er ekte: latteren, løvet, og luften som er mettet med fuktighet til tross for at det ikke regner.»

Er romfareren jentas far? Er dette så det eneste virkelige i romanen? Er det dette minnet som holder de to fortellingene sammen, bevarer de to menneskenes liv som et minne i romanform?

DRISTIG: – Jeg har egentlig stor sans for et såpass dristig romanprosjekt som . Men romanen blir dessverre for kryptisk og dunkel til at dette kan beskrives som noen suksess, skriver Kjetil Røed.

For dunkelt

Når det gjelder jentas liv med faren er det spesielt én scene som gjentar seg: En vei de jevnlig kjører har en krapp sving som jenta er redd for at de kommer skal krasje i, men som hun forestiller seg at hun kan kontrollere ved å lukke øynene og telle til tyve. Mot slutten av boka antyder forfatteren at det kanskje ikke gikk så bra den siste gangen svingen skulle forseres.

Kan det være at hele boka, både jenta og mannen, befinner seg i disse uendelige 30 sekundenes etterliv, og altså er et sted mellom liv og død?

Kanskje, kanskje ikke. Det er mange muligheter og jeg har egentlig stor sans for et såpass dristig romanprosjekt som Oseberg. Kretsingen rundt dødens etterliv og hvordan minnet bevarer hvem vi er og har vært er spennende. Jeg liker også de snodige korrespondansene, og Sundstøl skriver unektelig både poetisk og vakkert. Men romanen blir dessverre for kryptisk og dunkel til at dette kan beskrives som noen suksess.

Det er sjelden jeg har vært så forvirret rundt hva som egentlig foregår i en roman som denne. Det kan naturligvis være min feil, men det aner meg at denne boka vil få flere til å stusse.

LES MER: I Klokkerens evangelium tek Gaute Heivoll barna med inn i dødsriket utan at det blir skremmande. Det blir nesten litt kjedeleg

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser