Det som ikke kan forbys

– Det er ironisk at KrF sier at de bryr seg så mye om Arne Kristian og Brian, men de vil ikke jobbe for et forbud.

Ordene kom fra en engasjert VG-journalist Morten Hegseth i tirsdagens TV-debatt om det som er blitt kalt homoterapi. Og sjelden ser vi et tydeligere behov for klargjøring.

Brian Furnes ble banket opp av en gjeng, noe som allerede er definert som alvorlig kriminalitet. I tillegg ble han utsatt for det de fleste vil definere som utilbørlig press fra familien, men det var neppe ment som «terapi».

Hva Arne Kristian Nilsen ble utsatt for under den såkalte «helbredelsesuken» i London, har han egentlig ikke sagt så mye om, dermed er det vanskelig å formulere noe konkret lovforslag med utgangspunkt i dette. Men sympatien vår er på hans side, dette er det viktig å ta avstand fra. Det vil Vårt Land også, derfor har vi skrevet på lederplass at denne typen virksomhet må opphøre.

Men heller ikke vi har definert hva som må opphøre.

Hva er homoterapi/konversjonsterapi/konverteringsterapi?

Det letteste er å luke vekk hva det ikke er: Det er ikke forkynnelse som tar utgangspunkt i et konservativt syn på ekteskapet. Slik forkynnelse er ett av to syn som også Den norske kirke «gir rom for», og som kan «komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».

Dermed må man luke ut den forståelsen av homoterapi-begrepet som noen har lagt til grunn: At det er «forsøk på å bidra til at en person avstår fra å leve ut sin legning». All kristen forkynnelse som tar utgangspunkt i et konservativt samlivssyn kan oppfattes som forsøk på slike bidrag.

Slik forkynnelse kan man like eller ikke like, men den er udiskutabelt beskyttet av menneskerettigheter som religions- og ytringsfrihet.

Sjelesorgen er asymmetrisk

Vi er nærmere på tematikken når vi snakker om sjelesorg. Det er ikke en prat mellom pastoren og menighetsmedlemmene, heller ikke en meningsutveksling mellom venner, kolleger eller familiemedlemmer. Vi snakker om en institusjonalisert samtale som har mange fellestrekk med terapi. Den største forskjellen er rammen rundt. I sjelesorgen er den religiøs. Gudsdimensjonen er inkludert.

Derfor er forholdet mellom sjelesørger og konfident kanskje enda mer asymmetrisk enn mellom en psykolog og en klient. Det gir sjelesørgeren et stort ansvar.

I NRKs debatt på tirsdag svarte Arbeiderpartiets Annette Trettebergstuen dette da hun fikk spørsmål om hva hun ville forby: «utilbørlig press som er skadelig». Dersom hun hadde presisert at hun mente utilbørlig press i sjelesorg, er vi tett på en en definisjon som er mulig å diskutere.

Siden vi i denne sammenheng snakker om «konvertering», må vi også anta at hun sikter til press til å endre sin seksuelle orientering. Eventuelt også press til å endre livsstil.

Samsvar mellom talerstol og sjelesorgrom

Er det utilbørlig press dersom en pastor eller prest legger til grunn det samme synet i sjelesorgen som han eller hun uttrykker fra prekestolen: at Bibelens ramme for seksuelt samliv er det heterofile ekteskap? I en preken kan dette oppfattes som en generell oppfordring til å leve på en bestemt måte. I sjelesorg blir den rettet mot en enkeltperson. Det kan øke følelsen av press.

Men kan det forbys? Antakelig ikke, uten samtidig å forby det samme budskapet fra talerstolen.

En oppfordring til å endre legning er noe annet. Da legger man til grunn det premisset at endring er mulig. Dette er muligens et like vanlig synspunkt i radikal kjønnsideologi som i kristne sammenhenger.

Men i noen kristne miljøer tar man utgangspunkt i dette premisset og legger til et «bør»: «Fordi det er mulig bør du forsøke.»

Nettverket Til helhet har som grunnlag både at endring er mulig, og at «Gud ikke liker» at man lever ut sin homofile legning. Veien er dermed kort til et «bør».

Enighet om premissene

Samtidig understreker Til helhet så mange forbehold at et forbud vil være vanskelig: Man sier for eksempel ikke at endring er mulig i alle tilfeller. Dessuten understrekes frivillighetsaspektet svært tydelig. Vi snakker dermed om en situasjon der både sjelesørger og konfident er enige om premissene.

Kan slike samtaler forbys dersom de er frivillige og man er enige om premissene? Sannsynligvis ikke, dersom konfidenten er over 18 år. Selv denne aldersgrensen kan diskuteres, siden religiøs lavalder i Norge er 15 år.

De juridiske spørsmålene, inkludert forholdet til andre menneskerettigheter, er så mange at det på ingen måte er unaturlig å utrede sakens juridiske sider. Det er slett ikke sikkert at KrF skal være så engstelig for utfallet av en slik utredning.

Et ideologisk nivå

Det vil uansett være svært optimistisk å anta at et forbud vil løse det problemet Morten Hegseth fortjenstfullt forsøker å adressere, nemlig et religiøst press som har ført til store problemer for enkelte – og i noen tilfeller har fått tragiske utfall.

Det ligger på et nivå som ikke lar seg lovregulere, nemlig det ideologiske: Vi snakker om den oppfatningen at det ikke er mulig å være både praktiserende homofil og kristen – en tilgitt synder – samtidig.

Da Til helhets Jens Fredrik Brenne ble spurt om dette i NRKs Debatten ble han utydelig. Han er ikke alene om det, fordi Bibelen er svært tydelig på en ting: Gud er den eneste som kan felle en slik dom over mennesker.

Men hvor tydelig kan Brenne si nettopp dette? Hvor tydelig kan det sies?

Dette må kristne med et konservativt syn på ekteskapet snakke mer om. Ikke på grunn av trusselen om kriminalisering, men fordi det ikke er til å leve med at noen kristne homofile har det så vanskelig at de tar livet sitt.

LES MER:

[ Konverteringsterapeut: – Etter 56 selvmord sluttet jeg å telle ]

[ Skeivt kristent nettverk: – Ikke alle pinsemenigheter stiller seg bak påstander i samlivsdokument ]

[ Blir trolig utredning av homoterapi-forbud ]

[ Kirkerådslederen etter debatt om homoterapi: – Jeg får lyst til å rope og skrike ]